I går skulle vi ha oss søndagsmiddag av den gode sorten, Baccalao. En flott middag. Men det ble med en liten bismak.

På Coop’en hadde de nemlig klippfisk til en relativ rimelig penge. Sikkert noe restopplag eller et introduksjonstilbud tenkte jeg, og tok med meg en pakke på 400 gram til noenogførti kroner eller hva det var. Naiv som jeg er, leste jeg selvfølgelig ikke på pakken før jeg kom hjem.

Og joda, i følge deklarasjonen var det flott skinn- og beinfri klippfisk fra Lofoten i pakken. Ikke noe problem med det. Litt merkelig form var det på den, i små biter istedet for stykker slik jeg er vant til, men det sto at det var slik de ville ha den i Portugal, så det kunne jeg også godt prøve. Men den var renset og pakket i Kina! Middagen min har vært i Kina! Og jeg som ikke har vært lenger borte enn Spania selv …

Ikke det at jeg har noe i mot mat fra Kina, altså. Jeg har heller ikke noe i mot at vi importerer varer derfra. Men at klippfisk fra Nord-norge må fraktes over halve verden for å pakkes og så over halve verden en gang til for å selges, det forekommer meg absurd for å si det mildt. Nord-norge trenger arbeidsplasser, verden trenger mindre transport og Norge trenger tross alt litt annet enn olje å leve av. Hvis vi ikke lenger kan pakke vår egen fisk, da er det bare å slukke og låse, spør du meg.

Kronargumentet for kinafarerklippfisk er selvfølgelig at den blir billigere. Det får ikke hjelpe, klippfiskposten er en så forsvinnende liten del av mitt matbudsjett at jeg ikke ser noen grunn til å sende den verden rundt for å spare en tier.

Neste gang leser jeg varedeklarasjonen. Nøye.