Verdens beste plate?

Ok. Jeg vet at det ikke går an å si noe sånt. Det er jo så mange forbehold man skal ta, forutsetninger man må regne med og så videre, så det blir et litt rart spørsmål. Og selvfølgelig er smak en individuell greie, da. Det er jo de som liker det meste. Men likevel …

Hvis jeg spør deg: Hva synes du er verdens beste plate?

Jeg trodde egentlig dette ville variere sterkt fra måned til måned, men i løpet av de siste årene har spørsmålet dukket opp flere ganger, og det overrasket meg litt da jeg fant ut at jeg alltid har svart det samme:

illustrasjon Verdens beste plate er Marillion’s Script for a jester’s tear!

Marillion er etter min mening et glimrende band (og kom ikke med den at Genesis var bedre, for da ender vi opp med at dinosaurenes parringsbrøl er den ultimate musikken), men Marillion har, som de fleste, vært vekslende. Dette er den første LP’en de ga ut. Her er Fish’ deilige tekster om livets generelle sorg pakket inn i melodiøs, uforutsigbar britisk rock. Dette er lekent, pompøst, bombastisk og forsiktig på samme tid.

Dette er musikk som ville være stor. Her er det ikke spart på noe, lydbildet er bredt — men også dypt. Det er pent og rått. Og gitaren. Lange, langsomme gitarsoloer som ikke er der for å fremheve gitaristen, men for å bygge opp sangen. Det er nesten noe Floydsk over arrangementene – selv om jeg ikke vil dra noen andre sammenligninger.

Script for a jester’s tear er en plate som nekter å stå på i bakgrunnen, den må lyttes til, og aller helst leves med. Hvis du ikke liker den etter første gjennomspilling, så prøv igjen, den kan være litt vanskelig å bli «tatt» av — men den er verdt det.

Så, min «verdens beste plate» er denne. Hva er din?

Hello John, did you see the Standard about four hours ago?
Fished a young chick out the Old Father
Blonde hair, Blue eyes
She said she wanted to be an actress or something
Nobody knows where she came from, where she was going
Funny thing was she had a smile on her face
She was smiling
What a waste!

6 tanker om “Verdens beste plate?

  1. Jeg tror min beste plate er «Crisis» av Mike Oldfield, men «Script for a jester’s tear» er ikke langt bak i rekka. En fantastisk plate fra et fantastisk band. «Fugazi» er ikke akkurat så gæærn, den heller.

  2. Asbjørn er herved over på lista over folk med uklanderlig musikksmak. Vil forøvrig be deg sjekke ut Ommadawn og Amarok, hans to beste. Hvis du heller mer til 80-talls Oldfield vil jeg anbefale den som kom året før Crises, nemlig Five Miles Out. Der finner du perler som Taurus II og Orabidoo.

  3. Elf, jeg har *alle* CD-ene til Oldfield. 🙂 «Ommadawn», «Amarok» og «Five Miles out» er alle helt ypperlige, og det er faktisk vanskelig å rangere noen over noen andre. Men «Crisis» er den første jeg hørte og eide, og derfor den som på en måte sitter best.

    Av andre bra Mike Oldfield-CD-er har vi jo naturligvis «Tubular Bells» II og III (jeg har ikke helt fått taket på TB1 enda), «Earth Moving», «Heaven’s Open» og «The Songs of Distant Earth». «Q.E.2» er ikke verst, den heller.

    Jeg kan høre på Mike Oldfield i timesvis. Og med tanke på at jeg har alle CD-ene, er det faktisk mulig også. 😉

  4. Asbjørn: Mine favoritter er: 1) Amarok. 2) Ommadawn. 3) Incantations. 4) FMO. 5) TBII. EM og HO er nok et godt stykke ned på lista for meg, EM faktisk nederst. Du sier du ikke fikk taket på TB1, hva med TB2003?

  5. Elf, TB2003 har jeg faktisk ikke hørt enda, men jeg tenker jeg bestiller om ikke lenge. Jeg er litt usikker på foskjellen på «CD + DVD»- og «DVDA»-versjonen, dog. De koster like mye, så jeg kan ikke helt skjønne at man kan få både en CD- og DVD Audio-plate til samme pris som bare DVD Audio-plata. Er det noe jeg har gått glipp av? Er f.eks. ikke DVD-plata i «CD + DVD»-pakka en ordentlig DVD Audio-plate?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.