Jeg var så opptatt med min egen bursdagsfeiring tidligere i april at jeg lot et skikkelig jubileum gå helt ubemerket hen, men det er ikke for sent å gjøre noe med det ennå:
14. april i år var det 70 år siden Ole, Dole og Doffen banka på døra til Donald Duck! Det vil si, det var stripetegneren Al Taliaferro som egentlig introduserte dem i avisstripen året før, men 1938 var det året filmpublikumet kunne møte englebarna i filmen «Donald’s Nephews». De slo opp døra til Donalds til da ensomme bolig, og Disneys tegneserieunivers ble aldri det samme igjen:
Donalds søster Dumbella sendte altså Huey, Dewey and Louie som de heter på originalspråket på et besøk til Donald. Når man ser oppførselen deres i denne filmen er det kanskje ikke så rart at hun ikke har etterlyst dem på 70 år. De har roet oppførselen sin litt opp igjennom årene, men ennå er de heldigvis ulydige nok til å lage morsomme episoder fra tid til annen. Måtte det gå 70 år til før Dumbella finner ut at hun skal hente dem hjem!
I Al Taliaferros stripeserie ba faktisk søsteren til Donald om at han måtte sende sønnene hennes hjem igjen. Donald spikret dem da inn i en kasse og sendte dem hjem til søsteren sin igjen. Dette var noen uker etter at de var introdusert. Men plutselig en dag var de bare tilbake igjen, uten noen forklaring.
Personlig liker jeg dem best i Carl Barks’ eventyr, men tegnefilmene er også festlige. Duck Tales derimot…
Eg likar måten Don Rosa fortel om dei i historia «The Duck that never was». Der forestiller Donald, i ein draum, ei verd der han ikkje har blitt født. I denne historia har Dumbella (eller Della Thelma som ho eigentleg heiter) sendt gutane til Anton i staden, noko som har gjort til at dei har blitt bortskjemte, feite småjævlar.
I «W.H.A.D.A.L.O.T.T.A.J.A.R.G.O.N.» legg Don Rosa mykje av «skulda» på overgangen frå rampete fusentastar til kunnskapshungrige engleborn på Hakkespettane.
Dersom det ser ut som eg er glad i Don Rosa, så har du heilt rett! Skreiv ein blogg om det på sida mi for ei tid tilbake 🙂
Don Rosa er også min favoritt, og jeg anser meg selv for å ha vært/være en real Donald-fan. Jeg kjøper ikke Donald lenger, men fra jeg var liten til for inntil et par år siden kjøpte mor alt som kom ut, så jeg har en rimelig stor samling permer. Andeby har en fantastisk interessant historie om man setter seg inn i den, og ikke minst en mengde morsomme detaljer.