Nå er det «bare» tre timer igjen av begivenheten. The Who står på scenen, og gjør en glitrende jobb. Noen kommentarer som har falt under happeningen er:

• U2 er et utrolig bra liveband. Og når de åpner med Sir Paul og «Sgt. Pepper», må det jo bli bra!
• Duran Duran var en stor opplevelse. Save a prayer er en flott sang.
• Dido og Youssou Ndour gjorde en absolutt nydelig «Seven Seconds». Og bandet var utrolig!
• Black Eyed Peas var store
• Bob Geldof og The Boomtown Rats synger «I don’t like mondays». Åh. Og Bob Geldof takker oss fordi han fikk lov til å gjøre det.
• Faith Hill synger en sjeldent bra versjon av «Another little piece of my heart».
• Destinys child har mange kvaliteter. De synger heller ikke ille.
• Beach boys fungerer fremdeles – 40 år etter de var på høyden …
• A-ha var en skikkelig nedtur. Håper det bare var monitorproblemer!
• The Police var alt for kort. Hvis det ikke var tekniske problemer, bør noen få seg ny jobb. Men «message in a bottle» var fremdragende.
• Robbie Williams er jo en lettvekter i dette selskapet – men får mange ekstrapoeng fordi han synger bra, og fordi han virkelig koste seg!

Og mens jeg skrev dette, måtte jeg ta en pause, da et gjenforent Pink Floyd sto på scenen. Og det er nok det beste jeg har sett i dag. Og på lang tid. Pink Floyd er en egen divisjon. De er en egen dimensjon! Det Pink Floyd får til fra en scene, er noe helt for seg selv. Jeg er bergtatt, lamslått og lykkelig. Jeg minnes Pink Floyd-konserten på Valle Hovin på åttitallet, og undres ennå over at det går an å ha det så godt uten andre stimuli enn musikk.

Oppdatert:

When I get to the bottom
I go back to the top of the slide
Where I stop and turn
and I go for a ride
Till I get to the bottom and I see you again

Paul McCartney som stjeler «Helter Skelter» tilbake, var også en opplevelse som vil huskes lenge. Nå synger han «The long and winding road». Det er nok heller ikke vondt.

Live8 er en glitrende greie!