NRK julekalender i år er glimrende barneunderholdning med intelligens, varme og både dybde og bredde. Slettes ikke uventet blir den programmessig slaktet på kommentarplass i min lokalavis. (Siden som jeg linka til er borte — jeg velger å tro at jeg ikke har noe med det å gjøre. Men saken kan kommenteres i Saltenbloggen).
Kommentatoren ønsker seg øyensynlig tilbake til 1979, da vi hade én TV-kanal, skomaker Jens Petrus Andersen lot Tøffe Tøfflus snurre øst-tyske propagandafilmer i skomakerbenken, Fru Enebær fremdeles hadde boden sin på torget og Mister Minits hurtigreparasjon av sko på kjøpesentra var langt inn i framtiden. Jeg synes også det kan være godt med nostalgi, men med to barne-TV-interesserte barn i huset, er jeg fryktelig glad for at statskanalen anno 2006 har mer å by på.
I «Jul i Svingen» ser hun voksne karakterer som er «uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske». Det topper seg visst da hun ser en far som «sikler på nabokona» i tredje episode (ikke første, som kommentatoren mener å huske) og når en voksen får unger til å måke snø. Med dette «dreper NRK» visstnok hele «førjulstida» for å sitere den noe dramatiske overskriften.
Jeg greier ikke å se helt det samme som Merete Dalsbø ser i den serien, jeg. Jeg ser i første rekke barn som er akkurat så levende, varierte, uberegnelige og vidunderlige som barn er — og skal være. Men rundt disse barna, eller kanskje heller bak dem, ser jeg noen voksne som slettes ikke er så ukjente for meg som de åpenbart er for kommentatoren.
Jeg ser en pappa som er veldig opptatt av at ingen skal se at han ikke er best og først i alt, jeg ser en mamma som ikke alltid husker alt det gode mødre skal huske, men som likevel gjør så godt hun kan, jeg ser enka og småbarnsmora som er så livende redd for også å miste gutten sin at hun nesten kveler ham, jeg ser den fremmedkulturelle familien som slites mellom å holde på gutten sin og å la ham slippe fri, jeg ser hustruen som tolererer sin alt for barnlige manns mange påfunn og særegenheter med et overbærende smil, fordi hun egentlig er livredd for å miste kontrollen.
Jeg ser folk som egentlig er akkurat som meg selv. Jeg, og det de fleste av mine venner, er egentlig litt sånn som de voksne i Svingen. Jeg ser et speilbilde av oss sårbare og utilstrekkelige men likevel lykkelig strebende mennesker. Og som den uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske mannen jeg da åpenbart er, tar jeg meg selv i å lure på om ikke Saltenpostens kommentator også fikk et glimt av seg selv i det samme speilet — og kanskje ikke likte det hun så?
Jeg ser i Saltenpostens papirutgave at noen har svart på din kritikk og er enig med kommentator:
«NRK har bommet med denne serien. Den er blottet for det kristne budskap, det er lite humor og den skaper ikke julestemning. Serien kunne ha blitt bra dersom den hadde en hyggeligere undertone og gjenga en bedre stemning. Noe ala Emil eller Barna i Bakkebygrenda tror jeg hadde slått mer an. Et tips til de som er enige i den kritikken er å kjøpe en DVD med Skomakergata og spille en episode hver dag. Det vurderer jeg å gjøre selv. Det vil i det minste bidra til julestemning og trygghet.»
Vel, ingen adventskalenderserie på de norske TV-kanalene har et kristent budskap, så vidt som jeg kjenner til. Alt som har med gudsdyrkelse er plukket bort fra både Jul i Skomakergata, Amalies jul, Jul i Blåfjell og Jul på Månetoppen, for å gi rom for de fleste. Astrid Lindgren skriver riktignok at hennes «barn» feirer jul, men jeg kan ikke se at det kristne budskap (ja, hva er egentlig det kristne budskap?) kommer direkte frem verken i Lønneberget eller i Bakkebygrenda. Dessuten tror jeg ikke det ville ha rukket til 24 episoder.
Jeg er ikke riktig sikker på om undertegnede har sett en hel episode av Jul i Svingen, men uansett hvilket dumt utsagn eller dum handling som ble gjort, får den konsekvenser og må gjøres opp på slutten. Og jeg må ærlig innrømme at jeg har fått tårer i øyekroken. Hvem blir ikke rørt av alenemoren som får i bursdagsgave av sønnen sin å være Santa Lucia i opptoget for første gang i sitt liv? Og faren som har et anstrengende forhold til sine svigerforeldre, og for første gang får rosende ord av svigermor og klem i fra svigerfar.
Er det ikke det som er julens budskap? Forsoning, barnlig glede, håp og kjærlighet … Heia Svingen!
Hmm, nå jeg ble litt rørt her jeg sitter på avdelingsmøte pr telefon og kjeder ræva av meg mens jeg venter på at møtet skal bli ferdig. Flott skrevet