Frihet til å velge – hva da, egentlig?

“Frihet til å velge”, sier Høyreregjeringa, anført av Statsministerpresten Kjell-Magne Bondevik. Denne friheten skal vi få ved at private aktører skal inn i undervisning, eldreomsorg og alt det andre det offentlige i dag driver med. Høres ikke det bra ut, da? Jeg synes ikke det.

Det er nemlig et par aspekter ved dette som det ikke brukes mye tid på. Det er selvfølgelig flott at det offentlige skal betale for denne private omsorgen. Men når det offentlige skal ut å kjøpe noe, er det en ting som er viktigere enn noe annet: Prisen. Friheten til å velge en god eldreomsorg eller barnehageplass er derfor en illusjon. Så lenge det offentlige betaler, har man kun friheten til å velge det billigste tilbudet. I motsatt fall kommer søksmål fra de som mener at de har billigere løsninger.

Så spørsmålet er om vi vil ha «Friheten» til å kun handle på REMA 1000? Jeg sier nei takk.

Selvfølgelig kan den som har nok penger kjøpe seg et bedre tilbud, det er det ikke noe i veien for. Men det er det da heller ikke i dag. Hvis en pleietrengende har råd til å betale for en selskapsperson mot ensomhet eller en vaskehjelp dersom renholdet er for dårlig, er det da ingen som nekter ham eller henne det. Men med offentlig omsorg, er det heller ikke noe som fratar innbyggerne i en kommune retten til å bestemme at den offentlige omsorgen skal være tryggere, bedre og mer enn så billig som mulig.

Et annet spørsmål er hvem som får valgfriheten. Selvfølgelig er det de som har råd til å kjøpe seg privat pleie. Norge er et av de landene i verden med dyrest arbeidskraft. Det er ikke hvem som helst som kan leie inn folk her til lands – det er ikke uten grunn at sosial dumping er et voksende problem. Så valgfriheten, jo den blir forbeholdt de rikeste. Vi andre får ta til takke med REMA 1000. Det er ikke sånn jeg vil at offentlig omsorg skal drives.

Velger du «større valgfrihet» nå, har du virkelig gjort et valg for fremtiden. Med mindre du har veldig mye penger, har du da valgt billigste løsning. En stemme på en ny regjering vil derimot være en stemme på folkestyre framfor pengestyre. Da kan du være med på å «velge» hvordan nivået på skoler, helseomsorg og andre deler av den offentlige tjenesteproduksjonen skal være ved hvert eneste valg.

Og skulle ikke det være nok, kan du stille til valg selv, og være med på å bestemme i fireårsperiodene mellom valgene, også.

3 tanker om “Frihet til å velge – hva da, egentlig?

  1. Når det gjelder denne konkrete saken, er jeg enig med deg et stykke på vei. Enkelte tjenester skal ikke privatiseres. Tidligere eksempler viser at det slett ikke blir billigere for andre enn staten.

    Når det gjelder valgkampen generelt har jeg ikke gjort meg opp en mening om hvem som skal få min stemme i år. Så langt heller jeg til å putte en tom konvolutt i stemmeurnen. Hovedinntrykket etter denne valgkampen er at politikerne er mest opptatt av å kaste dritt på hverandre og mene noe om andre politikeres meninger. Det imponerer meg lite, ettersom det er store mengder oppgaver å ta tak i her til lands.

  2. Denne type frihet — som går på pris — betyr vel at du har frihet til selve å prioritere pengene slik du ønsker. Det er de som ikke har kontroll på pengene sine som lider i så måte.

  3. Poenget jeg prøver å få fram, Martin (G.), er at valgfrihet for meg må bety mer enn retten til å velge laveste pris. Når det gjelder samfunnsoppgaver som barnehager, skole, helse og eldreomsorg, oppgaver som vi tradisjonelt har løst i fellesskap, krever en slik valgfrihet for veldig mange av oss et fungerende lokaldemokrati med sterk kontroll over tjenesteproduksjonen for å kunne bli en realitet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.