I barnehagen liker jeg meg

Kenneth har skrevet en del om Djupedals utsagn om barnehager (Les også «Bra med tidlig barnehagestart»), og da jeg skulle kommentere en av disse, så jeg etter hvert at kommentaren ble så lang at den like godt kunne få sin egen bloggings.

Grunnen til at Djupedal høster motbør både når det gjelder barnehage- og religionsutspillene er jo utelukkende emosjonelle. Det han sier er selvfølgelig for de fleste, når de bare roer seg litt ned og tenker seg om.

For eksempel når det gjelder at vi foreldre kan slite litt med å oppdra barna våre til tider. «Men det har vi da alltid gjort!», er det ene utsagnet. Og det stemmer ikke. Situasjonen vi har nå, med lukkede enheter med en eller i sjeldne tilfeller to foreldre som stort sett holder seg for seg selv, er en helt ny måte å oppdra barn på.

For borte er naboen, borte er tanter, onkler, besteforeldre og borte er alle de større søsknene man kan benytte seg av. Tjenestejenta og -gutten er også sjeldne til de av oss som ikke holder oss med au pair, og arbeidet foregår stort sett langt fra gården. Det er ikke noen stor kulturtradisjon at mor og far oppdrar barna, det er noe som har kommet ganske nylig, det. Det er storfamilien (stammen, eller klanen om du vil), som hadde denne jobben. Men den er i det alt vesentlige avviklet.

Det kunne selvføleglig vært gøy å gå tilbake til den, men jeg tror ikke det er praktisk gjennomførbart. Så i fravær av storfamilien og sjølbergingshusholdet, ser jeg ingen bedre alternativer enn barnehagene. Og jeg synes altså det er et godt alternativ.

Det andre argumentet som kommer opp, er at «Hvem skulle være bedre skikket enn foreldrene til å ta vare på barna sine?!». Svaret på det spørsmålet er dessverre ikke så innlysende som vi skulle ønske. For det kreves ingen spesiell kompetanse for å få barn. Det gjør at ikke alle barna får de foreldrene de fortjener.

De aller aller fleste av oss er nok gode foreldre. Men jeg tror likevel at de fleste foreldre synes det er greit med litt hjelp, og praktisk med noen fagpersoner å spille på. Selv synes jeg også det er trygt at barna mine tilbringer noen timer sammen med noen som har langt, langt mer erfaring enn jeg noen gang vil få når det gjelder å se barnas særegne behov. Og så har vi altså den triste virkeligheten at noen få av oss foreldre dessverre er skikkelig dårlige i å være det. Og for barna av disse foreldrene, kan barnehagen være det pusterommet som gjør at hverdagen likevel faktisk gikk an å holde ut.

Så, for å summere opp er jeg helt enig med Kenneth: Vel talt, Øystein

1 tanke om “I barnehagen liker jeg meg

  1. Jeg har ikke reagert negativt på noen av de utsagnene du siterer her, Lasse. Det jeg HAR reagert negativt på er den bagatelliseringen som Djupedal gjør av at det er mangel på lektorer i fysikk og matematikk i den norske skole. Her om dagen da han uttalte seg på tv om det ble jeg så sint at jeg så…vel..rødt…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.