Tegneserier hører julen til. De tradisjonelle juleheftene hvor tegneserienes «søndagssider» blir trykket, er jo en morsom etterlevning fra den gangen vi ikke hadde søndagsaviser i Norge, og et lite utvalg av disse er helt påkrevd for at det skal bli julestemning her i huset. De skal imidlertid ikke leses før selve juleaften! Men i senere år har det jo dukket opp en del andre varianter også. Jeg kaller dem ofte for jule-album, og disse er det lov til å lese før jul. Så her kommer en liten tilbakemelding på de fire jeg har lest:

4: Pondus

Den fotballgale familiemannen Pondus har etablert seg som en av de største suksesser i norsk tegneserieverden siden Donald. Og i år må jeg nesten legge til: «dessverre». Pondus’ julealbum av i år, er triste greier og en soleklar fjerdeplass i denne settingen. Det er én spesialskrevet historie, men den er så lite julete at det bare er å bytte ut snøen med regn for å trykke den i sommer-spesialen istedet. Ellers er det noen rutetid-sider, et par sider resirkulering fra «Pyton» og en malplassert quiz. Pondus begynner å bli så meta nå, at man snart kan døpe det om til «Løkling og Øverlis julehefte». Hvor er julestemningen, hvor er overraskelsene, hvor er sjarmen?

Og som om ikke dette er ille nok, har man i Pondus funnet ut at én stripe eller én rute med rutetid skal fylle minst en albumside. Dette resulterer i at man får kink i nakken av de raske hodebevegelsene som trengs for å få noen som helst leseflyt i dette. En annen effekt, er selvfølgelig at det blir langt færre striper i Pondus enn i normale stripe-album med fire striper per side. Med årets utgave av bladet var imidlertid dette en utilsiktet positiv effekt, det ble mindre å lide seg igjennom. Terningkast 1.

3: M

Mads Eriksens selvbiografi-inspirerte antihelt har tidligere vist seg som en god julemann, men i det siste har produksjonen der vært noe laber. Det var full stans i et års tid eller noe sånt. Nå er han i gang igjen, og spesial-serien som åpner ballet, er kort, men lover godt. Resten av bladet er satt sammen av eldre stoff. Men det er ikke så vært satt sammen, og selv om det har litt av den samme sykdommen som Pondus med overdimensjonerte striper, fungerer det bedre i M, etter som Mads har noe høyere detaljnivå på mange av stripene sine.

Dette vil nok kunne være et interessant album for den som ikke leser så mue M ellers, men alt i alt er det fremdeles mangelfullt, og jeg vet at Mads kan gjøre mer ut av et julealbum dersom han får tid og rom nok. Han får likevel litt godvilje på grunn av produksjons-stansen som sikkert har gjort det litt for travelt, og får derfor terningkast 3.

2: Kollektivet

«Torbjørn Liens jul i Kollektivet» var et blad jeg hadde litt forventninger til, han har tidligere gjort noen gode album, og endelig ble de innfridd. Den merkelige gjengen i Kollektivet beskrives med en humor jeg stort sett gjenkjenner, Lien har morsomme poenger og det vises på tegningene at han liker jobben sin.

Det starter med en lang og god spesialhistorie som er akkurat som den skal være, med snøstorm, juletre, levende lys og til og med en nisse! Ellers er det en del striper som nok sikkert er opptrykk (jeg leser ikke så mye Kollektivet ellers, dessverre), men som likevel har julestemning og vintertematikk i seg. Ellers er det krydra med «Kollektivet presenterer», både bloopers-reel og verdenshistorie, og det gir god og julete lesing.

Torbjørn Lien viser igjen at han ikke bare er en fagmann med yrkesstolthet, men også en kreativ og god humorist med masser av julestemning innabords! Terningkast 5.

Årets vinner: Nemi

«Advent er mitt folks egen høytid», sier goth-prinsessa Nemi et sted i bladet, og legger lista høyt for hva vi skal få lov til å forvente av dette albumet. Men Nemi har innfridd juleforventninger før, hun!

Med ny kjæreste av året, får Nemi en ny utfordring når jula skal feires. Slik greier Lise Myhre å lage nok en koselig og morsom julehistorie, med nye vinkler og poenger. Og så følger det søndagssider og striper i skjønn forening, de fleste med jul- eller vintertematikk og mange med mer eller mindre godt kamuflert budskap om nestekjærlighet om omtanke for andre. Utvalget er så bra at det må være gjort av forfatteren selv.

Og når Lise Myhre så avslutter dette flotte albumet med et illustrert dikt av André Bjerke («De voksnes fest»), da er det bare de aller gretneste gubbene som ikke kjenner julestemningen legge seg som en varm vest over brystet.

Terningkast: 6!