Det er vel lite i vårt samfunn som er like tradisjonsfestet som julematen. Likevel har jeg våget meg å prøve ut noe nytt både når det gjelder svineribbe og pinnekjøtt i år.

For å ta det siste først, pinnekjøtt har tatt over for ribbe som mine foretrukne julemiddag. Ellen med sine vestnorske aner har vunnet; det kokte, utvannede, saltede, tørkede fårekjøttet har blitt lukten av jul også for meg. Pinnekjøttet er som det er, det er det ikke mye å endre på, men variasjonen i år, kom med kålstappa.

Den første nyvinningen går på tilberedningsmåten. Jeg har alltid tidligere kokt kålrot i skiver. Det er upraktisk, vanskelig og litt dumt. I år kuttet jeg kålrota opp i terninger på omlag 2×2cm — og det ble mye lettere både å få plass til den i kjelen, kjenne når den var ferdigkokt og ikke minst, mose den. Den andre nyvinningen var vanilje fra en vaniljestang, mye smør og litt buljong. Inspirasjonen kom fra Viestad.

Resultatet var veldig vellykket. Det smakte ikke vanilje av stappa, men sødmen fra kålrota kom veldig godt fram. Og duften av vanilje var veldig merkbar, og den passa veldig godt til en julemiddag.

Den andre juleklassikeren jeg har tukla med, er selvfølgelig min gamle juleaftensfavoritt, ribba. Jeg spiser ikke så mye av den lenger, men deler av familien er veldig glad i ribbe, og uansett kan det jo smake skikkelig godt! Årets variant var nærmest marinert. Vanligvis gnir jeg inn ribba med salt og nykvernet pepper, og lar den ligge et døgn. I år plusset jeg på en rød og en grønn chilipepper! Jeg finhakka chilien, knuste godt med pepper og salt og blanda alt dette med litt soyaolje. Denne tjukke blandinga gned jeg inn i ei tynnribbe (engangshansker er en fin oppfinnelse), og lot den så ligge i et døgn. Deretter stekte jeg den på vanlig måte.

Mye mer smak, både av svor og ribbe. Ikke direkte sterkt, men veldig smakfullt og skikkelig godt!

Årets eksperimenter har alt i seg til å kunne bli innlemmet i juletradisjonene.