Vi har jo kjøpt oss et hus. Og rundt huset, er det en hage. Dette byr på spennende utfordringer for oss, som er omtrent like praktiske som akademikere og nerder flest. Men vi prøver nå så godt vi kan.

En dag jeg var ute i hagen, møtte jeg naboen. «Hekken deres er vel oppspist, den også?» Sa han, og jeg prøvde å virke litt med da jeg svarte «Ja?» …

Det var altså lus som spiste hekken, viste det seg etter hvert. Små lodne, grønne skapninger med en voldsom apetitt. Selv tenkte jeg «Vel vel …», og hadde egentlig tenkt å la det bli med det. Men så lett gikk det ikke – jeg er nemlig gift!

Og kona måtte gå til krig mot disse små vegetarianerne. Men hun vet ikke noe mer om hagestell enn meg. Så hva gjør vi da? Jo, vi spør i riktig gruppe på Usenet.

«Nesleavkok» var det visst noen som sa. Vel, brennenesler har vi nok av, konemor plukket en haug av nestleblader, og vi kokte dem en times tid. Avkoket ble avkjølt, puttet på sprayflaske og fordelt i hekken. Og tror du ikke smålusene døde som om de hadde fått betaling for det?

Poenget? Ikke noe, egentlig. Annet enn at jeg blir stadig forundret over alt det merkelige som finnes i verden. Og at jeg synes litt synd på en livsform som er så skjør at en dusj med kokvann er nok til å utrydde kolonier av dem.