Jeg jobber litt hjemmefra i dag, og siden barnehagen har planleggingsdag i dag, skal selvfølgelig Anders også gjøre det. Jeg jobber med PC, og da skal Anders også jobbe med PC. Problemet er imidlertid at på den PC’en som er ledig, er det Windows 98.

Dette operativsystemet og to-åringer går særdeles dårlig i lag – et trykk på «delete» etterfulgt av et trykk på «enter» kan, med litt uflaks, ødelegge systemet fullstendig. Og svart PC-skjerm er ikke noe gøy.

Det var da jeg husket Knoppix. Det er en Linux-distribusjon som er veldig grei til en rekke saker, blant annet dette. Det spesielle med denne er nemlig at den ikke rører harddisken på den maskinen den brukes på. Den starter fra CD-rom-stasjonen, og beholder i utgangspunktet all informasjon i minnet. Med en slik i maskinen, kan toåringen få herje fritt med mus og tastatur, for når maskinen startes opp igjen uten CD’en i, vil alt være nøyaktig slik det var før.

Jeg hadde en sånn CD liggende, som av en eller annen grunn ikke fungerte på min maskin. Jeg puttet den i den gode, gamle Compaqen, slo på, og den bootet rett inn i en gnistrende vakker KDE. Med transparente menyer, vakre runde hjørner og alt annet man venter å finne i et moderne OS. Applikasjoner som Mozilla, OpenOffice.org og Gimp startet greit – om enn noe tregt. Men hva har man egentlig rett til å vente seg av en såpass sliten PC (AMD k6 450Mhz med 128MB ram og en 24X CD-rom som «harddisk»)?

Nesten så jeg ble litt sjalu på mininerden, jeg …