Høsten 1990 – det virker uforståelig lenge siden. En annen tid, en annen by, et annet liv. Jeg var veldig ung, fremdeles litt i ørske etter dimmefesten et halvt år i forveien og alt annet enn sikker på hva jeg skulle bli.
Den første delen av ’90 gikk jeg altså kledd i grønt. Sommeren hadde gått med til jobbing, høsten hadde jeg en uforglemmelig tur på familiehytta med min far, jeg tror egentlig hele 1990 var et forsinket overgangsrite for meg. Og når vinterkulda meldte sin ankomst, traff jeg altså Ellen. Verdens søteste, skrekkelig spennende og oppriktig interessert i meg.
12. november 1991, et år etter at vi møttes, forlovet vi oss. Så dette er en nokså forsinket gratulasjon til konemor.
Å liste opp hva som har skjedd etter det, er litt av et prosjekt. Det er alt for mye. Jeg kan kort nevne ekteskap, nye karrierer minst et par ganger, mange flyttinger — både til ny by og nytt fylke, verdens to skjønneste gutter og … — fåfengt. Lenge siden. Nytt liv.
Men likevel — ennå har jeg ikke helt funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og fremdeles er Ellen verdens søteste.
Ååå, så søte vi var! Og så unge!
Koselig og gratulerer på etterskudd. Men jeg må igjen klage på lav oppløsning (selv om kvaliteten denne gangen var god nok). 😉
Denne gangen var den lave oppløsningen et bevisst valg. Jeg ville ikke at det skulle ta så stor plass, og jeg syntes 90-talls-Lasse var stor nok som det var. (Men kanskje 90-talls-Ellen fortjente bedre, da). Anyways, jeg har nå lagt ut stor versjon¹ for den som klikker på oss. Spesielt interesserte, tror jeg vi kaller dem ;-).
¹ http://img46.exs.cx/my.php?loc=img46&image=passbildelarge3eu.jpg
Er det bare meg, eller ligner Lasse på Kristoffer Joner på de bildene?
Se der, ja! Nå ble alt så mye bedre. Og ja, Dahl ligner på mister Joner. 😉
Jeg har alltid lurt litt på hva det var som gjorde Joner så … karismatisk.