Så er det fredagskveld, etter nok ei uke med alt for mye å gjøre, alt for lite tid å gjøre det på og alt for mange ting jeg derfor aldri rakk å gjøre (til dere som føler dere avglemte eller nedprioriterte: Jeg beklager). Men nå er det altså helga, ungene er i seng og konemor er ett eller annet sted i huset med pensumbøker og eksamenspapirer.

Det er da jeg finner ut at jeg fortjener litt sakte tid. Heineken gjør seg godt vel slike tilfeller. Det gjør en så avslappet, melankolsk og egentlig ganske fornøyd. Og «Gullrekka» på harddiskopptaker er også en god følgesvenn.

Nå går det jo mot jul, og «Beat for Beat» har halvårskavalkaden sin. Jeg kan ikke noe for det, jeg liker det programmet mer enn alminnelig godt. Men så er jeg også genuint glad i musikk, og musikere som evner å ikke bare underholde, men også leke seg med instrumentene og stemmene sine. Og når en glitrende sanger da dukker opp med en av melankoliens mesteres beste, er jeg fortapt:

Så … neida. Befri meg ikke, fra noe som helst. Fredagsfølelse gjør det hele verdt det.