Oppdatering: Det meste lar seg løse …

Jeg vil ikke stikke under stol at jeg stort sett gjør som de fleste når deg gjelder «dingser og gadgets» – jeg kjøper og bruker dem, og bryr meg lite om hvilket operativsystem eller hvilke programmer som er på dem, så lenge de gjør det de skal. Men av og til trenger man noe man ikke kan — eller har råd til — å kjøpe, og da er det greit å prøve og hjelpe seg selv.

Sånn som denne gangen. Jeg hadde behov for en liten portabel maskin med nettleser og tekstbehandler. Det er nesten så jeg kunne nøyd meg med nettbrettet mitt, og den bærbare jeg bruker til daglig er bare litt for stor, så jeg kunne ikke forsvare å kjøpe noe nytt. Men med så mange maskiner vi har her i huset, trodde jeg heller ikke det var nødvendig.

Jeg fant fram en Lenovo ThinkPad Edge som hadde ligget på lager i noen år. Den kom med 13.3″ tommers skjerm, Core i3-380UM prosessor, 4GB RAM og 500GB harddisk. Den ble levert med Windows 7 for seks år siden, men er neppe noen racer med Windows i dag.

Så, jeg valgte å prøve noe annet. ThinkPad har stort sett alltid fungert bra sammen med Linux, så jeg valgte en Linuxdistribusjon. Favoritten min de siste årene har vært Ubuntu, men siden dette er en relativt lett maskin, valgte jeg «Lubuntu«, en Ubuntu med et lettere brukergrensesnitt, beregnet på svakere maskiner.

Jeg lastet ned ISO-filen med operativsystemet fra Ubuntu, og fikk lagt den over på en USB-pinne med et program jeg fant som heter Rufus fra en annen PC jeg har. Så satte jeg USB-pinnen i ThinkPad-en, startet opp og svarte «ja» på alle spørsmål (ok, det var et par der jeg måtte tenke meg om, men når jeg installerte på en maskin jeg likevel ikke skule bruke til noe annet, gikk det greit.Etter fem minutter eller noe sånt, vjar Lubunti installert. Maskinen startet opp som den skulle, og alt av maskinvare fungerte så vidt som jeg kunne se, inkludert slike «avanserte» ting som strømstyring (den forteller meg til og med hvor mye batteritid det er igjen på den trådløse musa mi), dvalemodus og trådløst Internett, og den gamle maskinen framsto som ny.

Men har linux med Lubuntu blitt så enkelt at selv bestemor kan kjøre igang på egen hånd? Vel, ja og nei.

Når det gjelder «look and feel», ser Lubuntu med skrivebordsmiljøet LXDE litt datert ut, så den som er vant til moderne, strømlinjeformet operativsystem vil nok bli litt skuffet. I tillegg er oversettelsen av LXDE litt mangelfull, slik at jeg som valgte norsk grensesnitt, blir møtt med en blanding av bokmål, nynorsk og engelsk.I tillegg er det noen småproblemer, som at ABIword, tekstbehandleren som følger med, ikke fungerer, og at jeg ikke får installert LibreOffice fra programvarebiblioteket som følger med Lubuntu, eller nettleseren Chrome fra websiden.

Men på den andre siden igjen, er det her Linux er så uovertruffent: Det finnes løsninger. Et par kjappe Google-søk gir meg kommandolinjer som limes inn i et terminalvindu (ikke bekymre deg selv om du ikke vet hva det er, det er forklart på de sidene hvor du finner hjelpa), og jeg har alt det jeg ville ha; kontorstøtteprogram og favoritt-nettleseren min. Og med pålogging til Google, har jeg bokmerkene mine på plass, også.

NRK nett-tv og Netflix fungerer strålende (men ikke HBO Nordic av en eller annen grunn), så underholdning har jeg også. Videochat gjennom Facebook fungerer også prikkfritt. Og med Steam-klienten installert, kan jeg også spille spillene jeg har på Windows-maskinen i andreetasjen på den lille bærbare. Alt jeg trenger, med andre ord, og det med gratis operativsystem og gratisprogrammer på kassert maskinvare.

Men huff – Steam mangler visst lyd? Sikkert ikke noe et Google-søk ikke kan fikse!

Oppdatering:

Etter en rutinemessig sikkerhetsoppdatering, lot alt seg installere som det skal fra programvarebiblioteket, og etter å ha installert norsk språk på nytt, ble det meste på bokmål, som jeg tross alt er mest vant til. Og lydproblemene skyltdes PEBKAC. Lubuntu blir nok værende på denne maskinen en stund.