Skummel gåte

Dette er en historie fra virkeligheten, som også fungerer godt som en liten gåte. Greier du den?

Jeg var på ICA Rognan i dag og kjøpte meg lunsj, noen rundstykker og litt pålegg. Det er vinterferie på skolen og kantina er stengt, så det blir ikke noe mat derfra, og jeg har etter hvert blitt for lat til å smøre matpakke. Jeg plukker med meg det jeg skal ha, og mangler penger så jeg betaler med betalingskort.

Jeg har to kort, et for min personlige konto og en for felleskontoen jeg har med konemor. Det gjør at jeg ofte står og tenker meg litt om når jeg skal slå inn PIN-koden i automaten, jeg er ikke helt sikker på hvilken kode som hører til hvilket kort. Og mens jeg står der og grubler, skjer det skumle:

Personen i kassa forteller meg hva koden min er!

«Hva er det du sier?!», utbryter jeg i forskrekkelse, mens jeg kjenner at det går kaldt nedover ryggen min.

Hva var det jeg hadde gjort? Hvordan kunne dette skje? Hvilken informasjon satt butikkdamen med? Alle spekulasjoner er velkomne!

Oppdatert:

Gåten er løst i kommentarfeltet — så hvis du har lyst til å gruble, så gjør det før du leser kommentarene.

8 tanker om “Skummel gåte

  1. Hva gjorde du da?

    Jeg hadde gått rett til ledelsen i butikken. De ansatte har ingen ting med å tippe kundenes pin-koder! Hvis det ikke var flaks at personen i kassa tippa riktig, burde det være grunnlag for politianmeldelse. Uansett hadde jeg bedt banken om å få ny pin-kode!

  2. Hmm — godt forsøk, Steinar — men nei, dessverre! Og Torbjørn: Hva jeg skulle ha gjort, er jeg ikke helt sikker på, men jeg var så fortumlet at jeg bare betalte og gikk.

    Og det var nok ikke et heldig tips.

  3. Joda, Martin og Rocky — det var nok løsningen på gåten. Men jeg må berømme dere, den var testet på opptil flere mennesker før den ble sluppet på webben, og ut i fra erfaringene der, hadde jeg ikke regnet med at den kom til å bli knekt på få minutter. Enten er dere veldig smarte — eller så kjenner jeg bare dumme folk.

  4. .. og for å utdype: Hun sa ikke «Ja, da blir det 98,50! Ha en fin dag!», hun sa «nittiåtte femti» (forutsatt da, selvfølgelig, at det er min PIN-kode). Kanskje hadde hun en dårlig dag, kanskje sa hun egentlig en masse ting som jeg ikke fikk med meg siden jeg tenkte på andre ting, men da jeg sto der med kortet og lurte på hva koden min var, så sa hun kun «nittiåtte femti».

    Jeg husker selv slike tall i grupper av to, så det var akkurat den formuleringen jeg lette etter. Er det rart jeg ble skremt?

Legg igjen en kommentar til Steina Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.