I dag ledet jeg mitt siste møte i Fauskes Plan- og utviklingsutvalg — for denne perioden, i alle fall. I ettertid kjenner jeg at jeg blir litt vemodig av slikt.

Da jeg som fersk kommunepolitiker og nybakt utvalgsleder starta jobben for snart fire år siden, visste jeg ikke helt hva jeg hadde begitt meg inn på. Det var en kjempebratt læringskurve — som jeg egentlig synes går rett opp ennå — og det har vært fire år med mange seire, noen tap, mange spennende saker og fremfor alt, utrolig mange interessante mennesker.

Noe av det som har fascinert meg mest, er hvordan mennesker med diametralt forskjellig verdisyn faktisk likevel greier å møtes i en konstruktiv dialog, og hvor flinke vi politikere kan være til å respektere at vi er veldig uenige. I alle fall hvis noen minner oss på det fra tid til annen. Det andre er hvordan vi faktisk kan debattere saker med såpass temperatur at vi er sinte på hverandre — joda, jeg har vært skikkelig forbanna på mange av utvalgsmedlemmene, jeg — men likevel greier å prate hyggelig sammen, i alle fall etter noen timer.

Jeg er også imponert over hvor mye god forvaltning det politiske systemet vi har kan føre til. Plan- og utviklingsutvalget (også kjent som PLUT) har ansvaret for et av de mest spennende saksfeltene jeg kjenner til i kommunepolitikken, nemlig areal- og annen langsiktig planlegging, eller for å si det litt svulstig; vi skal legge til rette for den kommunen vi ønsker vi skal utvikle oss til. Jeg mener at PLUT har gjort mye viktig arbeid for dette i den perioden vi snart er ferdig med.

Selvfølgelig er vi ganske heldig i min kommune. Vi har en fantastisk dyktig planavdeling med masse fagkompetanse, og vi har et rådmannssystem som både skjønner at politikere vil drive politikk, og at politikere faktisk er fornuftige mennesker som vil det beste for kommunens innbyggere. Og som relativt fersk politiker i utsatt posisjon, har jeg satt pris på kanskje Norges beste sekretariatsfunksjon. Til sammen har dette gitt fire år med et fantastisk spennende verv, og jeg ser tilbake på mange interessante debatter, kreative kompromisser og viktige avgjørelser.

På mandag er det valg, og det er innbyggerne i kommunen min som bestemmer om jeg skal ha noe særlig makt videre eller ikke. Men en ting er helt klart: Hvis folk fortsatt vil ha meg, har disse fire årene bare gitt mersmak!

Og det har mine samarbeidspartnere og politiske kolleger mye av æren for. Takk te’ dåkk!