En av de bloggene jeg liker å lese, Reality Challenged, handler vissnok hovedsakelig om popmusikk, og siden jeg liker denne bloggen, må det bety at det er smart å skrive om popmusikk. Så her er mitt bidrag:
5 av mine første plater
Jeg var ungdom på åttitallet, og det er jo et tiår vi kan si mye om, sånn rent kulturmessig. Vi som var unge den gangen hørte i alle fall definitivt mye på musikk, og en del av denne musikken husker jeg faktisk fremdeles. Så her er ei liste over noen tidlige musikkopplevelser som satte seg:
U2 Live under a blood red sky. En av verdens beste liveplater. Dette er U2 på høyden, fra konserter i Denver og i (vest-) Tyskland. Sangen «Electric Co.» er utgitt i to utgaver, og på den ene synger Bono noen linjer fra «Send in the Clowns». Hvis du har hørt den versjonen, skjønner du sikkert hva jeg mener.
Phil Collins – Face Value. Joda, han var bedre i Genesis, Genesis var bedre med Peter Gabriel, og egenlig var vel Irving Berlin aller best, når vi tenker oss om? Men uansett, dette er Phil Collins sinteste og mest sårbare plate. I tillegg til gigantlåten «In the air tonight», inneholder den godbiter som «If leaving me is easy» med Clapton på gitar, og «I’m not moving», begge med dårlig skjult referanse til en skilsmisse han var oppe i.
«The roof is leaking» med piano, banjo og slidegitar er også en klassiker. Albumet avsluttes med en mer enn akseptabel versjon av «Tomorrow never knows». Mer dårlig skjult symbolikk, men det var 1981.
Madonna – Like a virgin. Det går ikke an å snakke om popmusikk på tidlig åttitall uten å nevne Madonna. i alle fall ikke uten å lyve. Alle likte Madonna. Dette er andreplaten hennes, en veldig spekulativ utgivelse der målet var å bygge henne opp som Verdens Fremste kvinnelige popartist (man hadde nok ingen ambisjoner om å slå Prince og Michael Jackson den gangen).
Poplåtene er av udiskutabel Madonnakvalitet, men her er det også godbiter som «Shoo-Bee-Doo» og en flott versjon av «Love Don’t Live Here Anymore». Og så kom filmen «Desperately seeking Susan», og en påfølgende CD-utgivelse av albumet med godsangen «Into the groove». Den holder seg ennå.
Marillion – Script for a jesters tear. Fremdeles et av de bedre albumene som er utgitt, etter min mening. Jeg har omtalt det tidligere: «Dette er den første LP’en de ga ut. Her er Fish’ deilige tekster om livets generelle sorg pakket inn i melodiøs, uforutsigbar britisk rock. Dette er lekent, pompøst, bombastisk og forsiktig på samme tid.» (Se Verdens beste plate).
Fra Lippo Lippi – Songs. Dette er også en klassiker jeg har nevnt før, i saken Coming home. Om dette albumet sier VGs anmelder: «på tredjealbumet «Songs» sto popteften i sentrum, formidlet via sanger som har en tyktflytende melankolsk, egentlig regelrett trist, åre i seg.» Og dette har han veldig rett i, det er en vidunderlig melankoli og noen tunge, solide sanger.
Men videre sier anmelderen: «Det svake leddet er vokalist Per Øystein Sørensen, som høres ut som han er for opptatt av korrekt engelskuttale til virkelig å besjele disse sofistikerte sangene», og der protesterer jeg. Mangelen på sjel og følelse skaper en kulde som på en meget sterk måte forsterker melankolien og ensomheten. Kanskje kommer det av at vokalisten sliter med uttalen, kanskje er det beregning, men det spiller ingen rolle – resultatet er glimrende.
Personlig holder jeg Misplaced Childhood som beste Marillion
«Alle likte Madonna». Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Helt uten å lyve, jeg likte ikke Madonna (og gjør det fremdeles ikke). Men så har jeg heller aldri hatt den store begeistringen for U2 og Phil Collins heller. Ikke «min type» musikk, og det ekskluderer meg ganske fort fra «alle» – kategorien.
Neida, Kyrre. Nå er det jo politisk korrekt å mislike U2, og Phil Collins har egentlig aldri vært skikkelig inne. Litt for mye «Household brand», liksom. Men likevel, som bartenderen på «Three Lions» pub i Trondheim sa, «You can’t beat a bit of Phil Collins!»
Når det gjelder Madonna, skal jeg ikke påstå at du lyver. Men jeg holder muligheten åpen for at du har noen huller i hukommelsen 😉
Og Elf: «Misplaced Childhood» er nok den peneste og samtidig mest spennende produksjonen Marillion gjorde mens Fish var med. Jeg setter den nok på 2. plass, tror jeg. Men lyrisk og ikke minst musikalsk mener jeg «Script …» går utenpå også denne.
Fem gode plater dette! Har selv mye av nevnte artister og må stort sett si meg enig i vurderingene du har skrevet.
Hva er dine personlige favoritter fra Genesis, forøvrig? Selv holder jeg noen knapper på (Second) Home By The Sea (bør høres i ett), Mama og The Lamb Lies Down On Broadway. På albumfronten plasserer jeg «Genesis», «Selling England by the Pound» og «The Lamb Lies Down On Broadway» på topp. Alltid interessant å høre andres meninger om 80-tallets fantastiske musikk når de selv har hatt den gleden å vokse opp med det…
Espen: Din ungjypling. Komme her og få oss til å føle oss gamle! hrmpf
Joda, Espen, De tre du nevner er gode plater – selv om bare en av dem er åttitalls, da. «Duke» er også en god plate, med kremlåten «Behind The Lines», som Collins covrer til det ugjenkjennelige nettopp på «Face Value».
«Home by the sea» er også bra, og siden vi nå snakker om pop-genesis, vil jeg også nevne «Tonight, tonight, tonight» og «In The Glow Of The Night/The Last Domino» fra Invisible Touch.
Det har vel ikke så mye med hverken politisk korrekthet (som nå kan være ett oppkonstruert ord) eller hukommelse å gjøre. Joda, jeg kan huske dårlig, men hva jeg (ikke) har likt- og (ikke) liker av musikk? Det husker jeg. 😉
Men hvorfor har det vært politisk korrekt å ikke like U2? Å ikke like de på grunn av at man synes musikken er kjedelig skjønner jeg jo (for det er der de «feiler» for min del) men den politiske delen?
Jeg er så mye enklere enn dette lydmessig. Tidlig AC/DC, og tidlig Iron Maiden var store favoritter når «andre» hørte på Madonna. Og selvfølgeligheter som Led Zeppelin, Uriah Heep, Deep Purple. Jeg hadde en «stor» greie for den første plata til Accept også, men det falt fort bort helt av seg selv. Og selvfølgelig Van Morrison da. Både da- og nå.
Når jeg sitter her på nettene nå så går det fremdeles i Deep Purple og Led Zeppelin, men jeg har utvidet litt og hører nå også mye på Kira Skov (… and the kindred spirits / the gospel) og annen lyd i «sjangeren».
Så. Nei. Det går nok mest på generell smak, og der har de andre falt helt ut. Men! Jeg har ikke hørt på langt nær alt de har lagd og ser ikke bort fra at de har en og annen låt jeg vil like. På samme måten som «de jeg skriver om her» har en og annen låt jeg ikke liker.
Grunnen til at det er politisk korrekt å ikke like U2, er vel todelt. Den ene delen består som du nevner i at enkelte får fnatt av at Bono har meninger, mens den andre delen består i at U2 en periode var for store, og som vi vet, er det jo ikke noe kult å like det som alle liker.
At U2 er kjedelig kan jeg ikke helt si meg enig i. Har du hørt «Sunday bloody Sunday»?
Videre er det mye godmusikk du ramser opp. AC/DC er et glitrende band, og egentlig litt underkjent i og med at de også ble tenåringsidoler på åttitallet. Men nå begynner heldigvis folk å glemme dette.
Når det gjelder Madonna, holder jeg på at du måtte ha hatt et svakt øyeblikk på gutterommet hvor du hang opp en plakat i smug, eller i det minste prøvde ut et par keitete dansetrinn til «Holiday» … 🙂
Jeg kan ikke nevne låtene ved navn så jeg aner ikke om jeg har hørt «Sunday bloody Sunday». Men som jeg skrev så kan det godt være de har en og annen låt jeg ville likt dersom jeg ga det en sjanse.
Heh. Ja. Plakater av Madonna var det mange av. Madonna, Samantha Fox og … Sandra(?). I tillegg hadde jeg samme hårsveis som Pat Sharp(?) og danset meg ned til kiosken der de andre sto og digget [sett inn ønsket pop-gruppe her] 😉
Nei. Da- som nå var jeg preget av musikk jeg ble «omgitt» av og det var lite «sånn musikk» der jeg fartet. Men jeg glemte jo Status Quo da. De fikk jeg med meg en del av. Status Quo og selvfølgelig Pink Floyd, som nesten er flaut å glemme :-O
Og. Jeg danser fremdeles ikke. Ikke på grunn av at jeg ikke kan, men på grunn av at jeg vet jeg ikke kan. Det ville nok sett usedvanlig kjetete ut med en «meg» som bevegde seg til musikk. Men jeg tramper takten da. Under bordet en plass; når jeg er helt sikker på at ingen ser på 😉
Danse gjør jeg aldri, av samme grunn som Kyrre, men Madonna er fremdeles en av mine store favoritter. Det er for min del udiskutablelt. U2 er også på min topp tre liste, men etter Red Hot Chili Peppers og Nirvana. Men 80-tallsfavoritten min er U2 og «Rattle and Hum», sammen med flere av Madonnas album fra perioden og, mitt norske alibi, «Hunting High and Low».
Jeg er hverken noen Madonna eller U2-fan, men jeg er villig til å innrømme at jeg har noen svin på skogen hva musikksmak angår, og jeg blir nødt til å føye meg til rekken av de som mener at alle liker Madonna. Dere som påstår at dere ikke liker Madonna, enten så lyver dere eller så fortrenger dere noe. Jeg vet det er vondt å innrømme, men selv hos en døv mann med amputert fort, rykker det litt i dansefoten når «Like A Prayer» siver ut i rommet. Punktum.
UUUUUUUUUUUUUUUUUUULTRAVOX
Og «Misplaced Childhood» er Marillions beste!
Ah – jeg er umåtelig glad for at du har kastet deg på popmusikkbølgen! Jeg har en følelse av at Marillion plasserer deg trygt på trønderkartet 🙂