… er en stor norsk forfatter. Vissnok. Min mor, som har en ganske utviklet sans for det litterære, ba meg en gang lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas. Hun ga meg til og med en pocketutgave av boka. Det var en hyggelig gave å få.

Men jeg var travelt opptatt den gangen, jeg jobbet kveldsskift, og sosialiserte i nattskift, så jeg fikk aldri lest alt jeg skulle.

Etter hvert ble jeg inspirert til å skaffe meg studiekompetanse. Jeg hadde nemlig ikke vært igjennom noe «gymnas», og jeg jobbet full tid. Løsningen da, var å improvisere – og jeg valgte brevkurs. Med litt støtte fra «Åpen videregående» i NRK fjernsynet, jeg følte meg som et vaskeekte barn av folkeopplysningen.

Flere fag ble tatt, og jeg måtte ta eksamen som privatist. Skriftlig, og for mange fag også muntlig. De fleste fagene var «pugg-og-svar», så de gikk greit, men så var det norsken. Der skulle jeg i god tid før eksamen levere en litteraturliste, med bøker jeg hadde lest i dette semesteret. Jeg hadde ikke lest noen bøker dette semesteret.

Men, blant mange bøker som jeg faktisk hadde lest, førte jeg opp «Fuglane», da jeg hadde planer om å lese denne før eksamen.

Det gjorde jeg selvfølgelig aldri. Jeg møtte opp til muntlig norskeksamen uten å vite noe annet om «Fuglane» enn at det var en bok av Tarjei Vesaas. Jeg bladde litt i norskboka mi før jeg gikk inn, og der var det nevnt at «Fuglane» handlet om «dusten Mattis som bodde sammen med søstera si, og syntes fuglene som fløy over huset, snakket til ham».

Det var det jeg visste, og etter en rekke med glimrende svar under eksamen, kom «Fuglane» opp. Hvordan de kunne velge denne fra en liste over tjue bøker, skjønner jeg ikke, men det er så sin sak – de valgte en bok jeg aldri hadde åpnet.

Jeg kunne ikke si det. Jeg måtte late som om det var lenge siden jeg hadde lest den, og at jeg hadde glemt det meste. «Hvilke fugler var det snakk om?», sa eksaminator plutselig.

«Gjess?», prøvde jeg meg, og fikk et stygt blikk fra sensor. «Eller … måker? — Det er vanskelig å huske …»

Jeg lærte at det var rugder. Og jeg fikk en bra karakter på eksamen – jeg var «flink til å huske på ting jeg trodde jeg hadde glemt».

Poenget? Nei – kanskje at jeg tviler på at jeg noen gang vil lese boka. Og at jeg missunner Elisabeth litt – som har gjort boka til sin egen …