Nå lakker det …

illustrasjon … mot jul igjen. Jul nummer to i det «nye» huset. Vi flyttet inn en uke før jul i fjor. Det var hektisk, det. Juleinnkjøpene hadde vi mer eller mindre forskjøvet til lillejuleaften, og det var forsåvidt greit. Men …

Lillejuleaften i fjor var en søndag. Butikkene var søndagsåpne — men ikke alle. Det ble for eksempel ikke noe juleakevitt. Det var til å leve med, men det var noen andre som også hadde stengt butikken før lillejuleaften på Fauske: Juletreselgerne! Med den voldsomme snøvinteren i fjor, var det ikke så mange trær å få tak i uansett, så de fleste var vel tomme. Og de andre giddet ikke mer.

Først tenkte vi vel «pytt sann, det er jo ikke så farlig». Tre eller ikke tre, jul ble det vel uansett. Men så begynte følelsene å slå inn. Anders’ første jul. Første jul i eget hus. Første jul uten gran i stua … Konemor kastet seg over telefonen.

Nå er vi jo innflyttere til Fauske, og har derfor ikke verdens største kontaktnett – men det vi har, er godt. Etter langt og lenge, og via omstendelige omveier, fikk vi tak i Statsskogs forpakter. Han hadde et område hvor det var noen små gran som godt kunne «hugges litt».

Han ble vel litt paff da han skjønte at jeg ikke kunne kjøre (jeg kan ikke kjøre bil), og at bilen Ellen kjører ikke hadde plass til noe juletre, men han stilte likevel opp, og kom og hentet meg. Han ble ikke overrasket da jeg på toppen av det hele fortalte at jeg heller ikke hadde juletrehuggeverktøy med meg. Han forventet ikke stort nå, tror jeg. Og han hadde stor juletresagesag.

Etter ti-femten minutters kjøring, var vi ca. midt i skogen. Det var i alle fall trær på alle kanter. Forpakteren pekte meg i en retning, og sa at hvis jeg fulgte scootersporene noen minutter inn i skogen, så ville jeg finne noen trær. Han tenkte nok sikkert noe sånt som at hvis jeg var så hjelpesløs at jeg ikke engang fikset det, fikk jeg bare være uten tre.

Så, der gikk jeg, i gran- og bjørkeskog, mens dagslyset langsomt svant. Helt alene, med en stor sag. Hjemme i mitt nyerhvervede hus, det første jeg hadde eid, satt min kone, den eneste jeg har hatt, og min førstefødte sønn på 10 måneder, og ventet på juletre. Ok, den sistnevnte ventet kanskje ikke så voldsomt, men i mitt hode, gjorde han det.

Det var en veldig ensom, men likevel veldig god følelse. Det var en rar følelse.

Etter ti minutters gange, så jeg det. Mitt juletre. Jeg syntes nesten jeg hørte et lite englekor i bakgrunnen. Frem med saga, og for første gang i mitt liv, sagde jeg mitt eget juletre.

Det gikk uventet bra å få det med seg ut av skogen, og opp på taket av bilen som var i stand til å frakte juletre. Forpakteren kjørte meg hjem, mens han fortalte meg om fordelene ved tre framfor andre byggematerialer. Det værste av alt var at det var interessant, også. Jeg blir misunnelig på fagfolk som kan fortelle om faget sitt på en sånn måte at andre vil høre på. Og jeg hadde Mitt Eget Juletre, og hadde det godt.

Vel hjemme nektet han å ta i mot mer enn en hundrings for bryderi, bensin, sagleie og opplevelse, og jeg ruslet inn med mitt absolutt nyhogde juletre. Sjelden har jeg vel vært stoltere enn da jeg pynta juletreet i år 2001.

I år kjøpte vi juletre tidlig. Mye mer praktisk, det. Men jeg tror ikke jeg vil føle meg like stolt når jeg pynter det …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.