Det lå et brev med håndskriften din på i postkassa her om dagen. «Jøss», tenkte jeg, «Lenge siden du har skrevet noe». Og så kom jeg på at du aldri ville skrive noe igjen. Det var selvfølgelig bare en håndskrift som lignet.
Jeg har ikke slettet deg fra kontaktlista på mobilen ennå. Vet ikke helt hvorfor. Det er litt sånn fornektelse i det, tror jeg, «kanskje ringer du en dag?», liksom. Men jeg tror det hjalp litt å besøke grava di i sommer.
Jeg vet jo egentlig, at du verken ringer eller skriver mer. Men takk for det du sa, det du skreiv — ja, det du var!
Nydelig skrevet, Lasse.
Nå har jeg ikke mistet min mor, men jeg oppdaget også her om dagen at jeg har fortsatt nummeret til to som stod meg nær, men som nå er døde.
Samme her… mistet en nær venn for 2 år siden, og har enda ikke fått meg til å slette han fra adresselista og mobilen.
Skvatt litt da kalenderen varslet om bursdagen hans i juni. (2 år etter han er død).
Men det er noe med det, ikke så lett å trykke delete når jeg ser navnet hans…
Jeg skalv veldig den dagen jeg slettet mammaen min fra msn-listen min, sånn ca 5 mndr etter at hun døde. Da jeg byttet telefonnummer og dermed også SIM-kort, var det vanskelig å ikke overføre telefonnummeret hennes til den nye..
Takk for tilbakemeldinger. Og ja, er det ikke rart? Som å trykke «Delete» gjør situasjonen noe verre, liksom.
Men likevel …
Det er noe med dette der. Min erfaring er at det verste er unnagjort etter ett år. Da har du vært igjennom alt en gang. En jul, en bursdag, en… Du vet. Da har du prøvd minnene. Jeg sier ikke at det ikke er tøfft etter den tid, men…