Jeg ser lite film. Alt for lite, egentlig. Og når jeg en sjelden gang tar meg tid til å se film, styrer jeg ofte unna de som kritikerne er enige om er severdige, jeg tror liksom jeg får mer ut av å se mindre populære filmer. Men i kveld skulle NRK sende filmen Hawaii, Oslo. Omtalen gjorde at jeg fikk litt lyst til å se den på tross av alle femmerne og sekserne den hadde fått på ymse terningkast, og sjelden har jeg vært gladere for å hoppe over en fordom.

«Hawaii, Oslo» er rett og slett en av de beste filmene jeg har sett. Alt sitter: fotografi, spill, roller, manus. Det er gripende, det er akkurat passe spesielt og lekent og det er masse situasjoner jeg kjenner meg igjen i. Filmen er breddfull av følelser, men styrer godt unna føleri. Måten dramaet bygges opp på gjør at jeg kjøper alle løsninger etter hvert som de dukker opp, og skuespillerne gjør sjeldent troverdig innsats.

Favorittscenen er muligens Mikkel i kirken, eller når Tina og Vidar møtes. Stor kunst.

Det er godt å se slike filmer. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å bruke to timer på «Hawaii, Oslo» denne søndagskvelden.