Jeg må innrømme det. Jeg er skikkelig redd. Vondt i magen, skvetten, snarsint, kortpustet, svettende og alt det som redsel innebærer. Jeg liker det ikke, men jeg vet at jeg har valgt det selv. Det er slik det er å være lokalpolitiker tre dager før lokalvalget.

Jeg har nemlig aldri opplevd dette før. Forrige gang jeg sto på lista, var jeg så ny at jeg ikke helt forsto hva som skjedde før etterpå. Og når jeg jobba for å få et stort SV i stortingsvalget for to år siden, var det med en viss avstand til det hele — det handler jo stort sett om Oslopolitikere. Men denne gangen er det meg.

Jeg står som førstekandidat for Fauske SV, som i dag har fire representanter i kommunestyret. Vil jeg fremdeles ha tre andre som jeg kan stole på, eller blir vi færre? SV sitter i dag med flertall sammen med Arbeiderpartiet. AP på Fauske har rota det veldig til for seg med noen bråkete maktkamper. Vil vi fremdeles ha et flertall på venstresiden etter valget, eller må vi prøve å finne koalisjoner i sentrum og mot høyre?

Valgkampen har for meg vært bare stress — og jeg kan ikke skjønne de som bestemmer seg for hvilket parti de vil stemme på i en valgkamp. Det er jo bare krampaktig hele greia?! Duell meg her og duell meg der — det er da vel ikke kjeften i valgkampen som skal avgjøre, men dommen over den politikk som er drevet!

Vær så snill å stem ut fra det, kjære leser. Er du fornøyd med dine lokalpolitikeres innsats, så gi dem fornyet tillit. Hvis du virkelig tror at en ny sammensetning av kommunestyre eller byrådet vil være bedre for det stedet du bor, så stem på det opposisjonspartiet du har mest tillit til. Og husk at i kommunevalg er personer viktigere enn programmer, selv om partitilhørligheten selvfølgelig sier mye om ideologisk ståsted.

Jeg representerer SV, og anbefaler deg derfor naturligvis å stemme på SV, fordi vi kjemper for barnehager for de som ønsker det, en god offentlig skole for alle, rettferdig fordeling av verdiene våre og en bærekraftig miljøpolitikk. Men samme hva du brenner for, les partiprogrammene og stem.

Men det var vel egentlig en digresjon. Poenget her er vel at jeg er redd. «Vel, han har valgt det selv», hører jeg noen si. «Såpass må man tåle, når man er politiker», sier andre. Og de har sikkert rett. Men jeg mener, systemet forutsetter at noen av oss skal si ja til å stå på lister, noen av oss må velges inn i kommune- og fylkesstyrer. Og i min korte politiske karrière har jeg ennå ikke møtt noen som er skapt for dette … — Det handler bare om å gjøre den jobben som må gjøres.

Uff. Jeg gleder meg til tirsdag! Og drømmer om tillit …