Peter Pan ville aldri bli voksen. Og vi er jo mange som av og til deler det ønsket. Men likevel er det ikke til å unngå at så lenge vi lever, blir vi eldre — og til syvende og sist, blir vi sikkert voksne, også. Og ut i fra de alternativene jeg kjenner til, er egentlig det til å leve med.

Min kjære kone Ellen, har alltid fremstått for meg som voksen. Men det er muligens fordi jeg alltid har manglet litt av hennes modenhet. Jeg velger å si at jeg er barnlig, men de fleste andre vil nok like gjerne legge til en «s», og kalle meg barnslig. Ellen har kanskje mye mer ansvarlighet i seg enn hva jeg har.

Men likevel evner hun å røres til tårer av en film, hun blir oppriktig begeistret av å finne en firkløver og hun smelter som smør i solen når Knøttet og Knotten gjør seg uimotståelige for å oppnå noe. Og i en verden full av kravstore, voksne skrikerunger som leter etter noen å legge skylden på hvis livet ikke til enhver tid er som TV og ukeblader forteller oss at vi fortjener, viser hun en enestående takknemlighet for alt som tross alt ikke gikk til helvete skogen. Det er et syn på livet som jeg beundrer stort, og prøver å lære av.

Nå feirer altså denne unge, men etter hvert voksne, kvinnen fødselsdag. Ryktene — og fødselsattesten — sier at hun kommer stadig nærmere slutten på tredve-tallet. Og hun gjør det med stil!

«En kvinne kan være betagende når hun er nitten og henrivende når hun er tjueni. Men først når hun blir trettini, er hun absolutt uimotståelig», sa Coco Chanel en gang. Hun var åpenbart en veldig innsiktsfull kvinne. Konemor har vel aldri vært mer uimotståelig for meg enn hun er nå. Og Chanel fortsatte: «Og har en kvinne først opplevd å være uimotståelig, vil hun siden aldri være mer enn trettini.».

Vi får se. Så lenge du er deg, Ellen, får du bare være så gammel som du føler deg. Jeg elsker deg uansett. Og om vi aldri fant Neverland, er jo Kensington Gardens et helt greit substitutt. Gratulerer med dagen!