6. november 2007 er en av de store, store dagene i Norsk fotball. Et nederlagsdømt Rosenborg nedtynget i utenomsportslig fokus, har bestemt seg for å vise hvem det er som bestemmer. Trenere har kommet og gått, sportsdirektører har ledd og grått men det er gutta ute på gresset som tar ansvar.

Valencia — Rosenborg 0—2 er det mest oppsiktsvekkende resultatet på lenge. Hvis man i tillegg husker at Rosenborg også slo Valencia med de samme sifrene hjemme, og at spanjolene var godt forberedt på å møte Rosenborgmaskineriet, skjønner man at man kanskje har sett den største prestasjonen i norsk fotball gjennom tidene. Legg til at RBK ble snytt for en straffe, og at Koné var uheldig to ganger, så ser man at dette ganske utrolig.

Selvfølgelig er ikke Rosenborg videre fra gruppespillet ennå, og de gjenstående kampene mot Chelsea hjemme og Schalke borte kan gi helt andre resultat. Men Rosenborgspill som dette, gir oss all grunn til å glede oss. Da RBK valsa rundt med superstjernene på deres egen Mestalla stadion, forsto vi igjen at norske lag ikke er dømt til å tape middelmådige kamper mot totalt ukjente lag i Europas bakgårdsligaer. Så stupte Steffen Iversen inn 0—2-scoringen, og jeg tok meg et glass vin og feira Norges uten tvil beste kollektiv på fotballbanen uten tanke på resultatet. Seieren ble en ren dessert!

Vår ære og vår makt
Har RBK oss brakt!