Første gangen …

Jeg husker det ennå. Tidligsommeren var varm og bussen hadde ikke verdens beste aircondition så det var for varmt til å sove, mens vi var for utmattede til å være aktive. Det var korpstur til Sverige – Östersund denne gangen, tror jeg – jeg var 12 år og på tur «alene» for sikkert aller første gang.

12 år, og ikke akkurat som fisken i vannet. Litt utilpass. Litt redd, kanskje, i front-mot-front-kollisjon med ungdomstiden. Med en liten følelse av å være den aller minste, og med veldig lyst til å høre til. Men ikke helt sikker på hvordan det skulle gjøres.

Plutselig snakker noen bak meg: «Du kan godt få låne den, hvis du vil …». Jeg visste egentlig godt at hun satt der, den mest populære jenta av dem alle. Jeg tror jeg satte meg foran henne for å bli så usynlig som mulig – ingen ville se meg foran henne! Men hun så altså meg. Og nå spurte hun om jeg ville låne walkman’en hennes. (Den gangen het alle bærbare kassettspillere «walkman», selv om de ikke var fra Sony.)

Jeg nølte litt. Kanskje var det en spøk. Kanskje det var noen som ville gjøre narr av meg. Men neida, hun så at jeg nølte, og skyndte seg å legge til «Ikke vær redd for batteriene, jeg har ekstra!». Og jeg tok i mot, med ærefrykt.

Så bukserte jeg de hubba-bubba-duftende, orange høretelefonene på plass, trykket på «Play», og hørte Per Gessle og Gyllene Tidar slå an tonen …

Det var min aller første skikkelige pop-opplevelse. Jeg tror jeg hørte på kassetten i fire timer, helt til Per sang veldig sakte, og den populære jenta måtte finne fram ekstrabatteriene. Og siden den dagen, står Gyllene Tiders «Moderna Tider» i en særstilling hos meg. I dag fikk jeg den originale vinylutgaven i posten. Den har ikke tapt seg det minste!

Det har sikkert ikke den populære jenta, heller. Hva meg angår, er jeg ikke helt sikker – men jeg føler meg i alle fall ikke en dag eldre enn det jeg var når jeg igjen hører Gyllene Tider spille «(Kom så skal vi) Leva livet» …