I en tilstelning jeg var på på lørdag fikk jeg den udelte gleden av å møte Åsne Seierstad. Hun var akkurat så flott, hyggelig og smart som jeg hadde forestillt meg.

Jourmalisten og forfatteren Seierstad er en kvinne jeg har stor respekt for, og jeg fikk også fortalt henne at jeg er en fan selv om jeg faktisk ikke har lest en eneste av bøkene hennes. Ennå.

Men jeg fikk ikke helt fortalt henne hvorfor jeg er en fan, så det kan jeg gjøre her.

Det var under de andre Irak-krigen. Åsne Seierstad var i Bagdad da USA skulle gå til angrep, og hun fikk ikke skaffet seg utreisepapirer. Da ble hun igjen, og hun rapporterte fra krigen til aviser, radio og TV i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Canada, på en fremdragende, informativ og nøytral måte.

Men det var et av de TV-innslagene hvor hun sto der med skuddsikker vest og hjelm og det smalt en bombe ikke langt fra der hun sto. Åsne krympet seg litt uvilkårlig, og frykt å spore i ansiktet hennes. Likevel fortsatte hun å rapportere. Det var da det slo meg: Hun var jo redd. Akkurat som jeg ville vært midt i en krigssone, var hun livredd. Likevel fortsatte hun å rapportere, likevel gjorde hun framdeles jobben sin. Det som skjedde, var så viktig at det måtte fortelles uansett.

Der og da ble Åsne Seierstad en helt for meg. Det var litt stort å møte henne.