Juletegneserier

Det er to typer juletegneserier ute i butikkene. For det første, har vi juleheftene. Disse er i bredt format, handler gjerne om Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott, Snøfte Smith, Blondie og lignende skapninger. I det siste har vi i tillegg fått julealbumene.

Juleheftene med amerikanske serier er egentlig en overlevering fra den gangen vi ikke hadde søndagsaviser her til lands. Da hadde vi ikke noe sted å trykke søndagssidene. Disse ble dermed samlet opp og solgt til jul. Jeg må alltid ha noen slike julehefter. Ofte kjøpes det i alle fall et par-tre av titlene nevnt over, og disse må ikke åpnes før jula er ringt inn.De passer fint å lese mens man venter på å få pakket opp julegaver.

Det jeg kaller julealbum er de moderne serieutgivelsene som delvis spesialtegnes til jul, gjerne med en lang julefortelling i tillegg til striper og andre godbiter. Eksempler på disse er Pondus, Nemi, M og Piray. Disse har da kommet etter at jeg har blitt voksen, så her får jeg lov til å lage meg egne tradisjoner. Derfor er det lov til å lese disse før juleaften. Og da kan vi komme med en liten rangering!

  • Piray: Karine Haalands univers får jeg ikke lest så ofte som jeg kunne ønske, så et julehefte herfra var velkomment. Hvis man liker Haaland, liker man helt sikkert også dette, det er mer av det samme, og det holder god kvalitet. Terningkast fire.
  • Pondus: Årets desiderte skuffelse. Voldsomme mengder opptrykk, den lange historien var ikke særlig julete av seg og det er alt for mye her som ikke er relatert til serien. Har Frode for mye å gjøre, eller begynner han bare å gå lei? Terningkast to.
  • Nemi: Kanskje årets flotteste julefortelling. Lise Myhre blir rørt når det skal skrives om julen, og greier å lage koselige julehistorier fra Gothmiljø. Ikke så verst prestasjon, det! Terningkast fem.
  • M: Det har blitt veldig poppis å genierklære Mads Eriksen, men jeg greier nok ikke å la være likevel. Dette julealbumet har med seg historier fra de tre siste årene, og med et slikt utvalg å plukke fra, må det bli bra. M koser seg ekstra når det går mot jul. Høy julefaktor, morsomme julehistorier og stor fortellerglede. Terningkast seks!

Så, hvis du skal kjøpe bare ett julehefte/album i år, så er det alt for lite. Men pass uansett på at du får med deg M fra butikken — og legg merke til den stilige forsiden!

15 tanker om “Juletegneserier

  1. M er Norges beste stripeserie nå. Faktisk finner jeg serien særdeles nyskapende og han bryter de fleste spilleregler. Klart, høy nerdefaktor hjelper også på.

  2. annetten: Jeg velger å ha en solid porsjon skepsis. Rocky kom som eget blad med biserier som sugde eselmelk og Ernie har bare biserier som suger etter forlagsbyttet (med unntak av Lagunen) så jeg har ikke de helt store forhåpningene for M.

    Pondus har jo ikke akkurat biserier som inviterer til at man skal løpe naken rundt i parken for å spille fløyte av glede.

  3. Jeg kjenner redaktøren, så jeg regner med at dette skal gå bra (og er dessuten ikke helt upartisk). Personlig synes jeg Rocky stort sett er stas, bortsett fra Maakjes, som blir i særeste laget for meg. Men at Ernie ble et drittblad da Egmont overtok har da ingenting med M-bladet å gjøre? Om noe burde det heller varsle dårlig for Pondus, som sikkert fortsetter som eget blad i Egmont-regi.

    (Men de har flinke folk der borte, så det blir nok bra det også.)

  4. Julealbumet varsla egentlig dårlig nok for Pondus. Den eneste måten å se positivt på det, er dersom en innbiller seg at gamleforlaget prøvde å lage julealbumet så dårlig som mulig, slik at folk ikke skulle gidde å kjøpe blader fra nyforlaget.

    … men det blir vel litt vel konspiratorisk, kanskje?

  5. Mulig Lise Myhre er flink med historier, men hun har en så u-utviklet strek at jeg blir lei av å lese Nemi. Det er så vidt det er mulig å se forskjell på de første Nemi-stripene og de hun tegner i dag. Utviklingen av andre serier, som f.eks. Pondus og M, skjer på flere plan enn på det historiske. I Pondus har streken til Frode utviklet seg så mye fra første til siste stripe at man nesten skulle tro det var to ulike tegnere. Og i M har historien begynt å gå i så ville retninger (uten å gå for langt, slik jeg synes Eon gjør) at man skulle tro Mads Eriksen satt og knipset drops mens han tegnet.

    Men Nemi føler jeg står fullstendig stille. Jeg klarer ikke å se noen utvikling i noen som helst retning på de årene serien har holdt på, så den lille interessen jeg hadde til og begynne med har forsvunnet for lenge siden. Er julealbumet hennes så revolusjonerende at det vil være verdt for meg å lese, tror du? Ikke at det koster all verden å kjøpe uansett, men greit å vite på forhånd.

    Ellers må jeg bare tiltrede at M er den største og beste serien som skapes her på berget om dagen. Jeg synes nok fortsatt at Pondus er en god nummer to (av og til nummer én; de kniver litt i toppen), men Mads Eriksen får det til på absolutt alle nivåer, fra strek til historie til fortellerteknikk til nerdefaktor. Fantastisk. Jeg gleder meg stort til å lese julealbumet hans.

  6. Si ikke dét, Lasse! Da Dylan gikk fra Columbia til Asylum i ‘73 når han skulle utgi albumet Planet Waves, tok Columbia «hevn» ved å utgi albumet Dylan (som stort sett bestod av rask og oppsop fra det grusomme albumet Self Portrait) like i forkant – delvis for å ri på bølgen av det forventede albumet, men også, som du nevner, kanskje for å skape dårlig inntrykk og lave forvetninger til det kommende albumet.

  7. Jeg håper det er slik, Stian – at Schibsted gjorde en «Columbia» her. Time will show! Jeg følger nok med i spenning en stund.

    Og Asbjørn: Det du ser som svakheten ved Nemi, kan også sees på som styrken. Det er lite utvikling, men det er heller ikke mye behov for det. Nemi er følelser uttapå og enkel sentimentalitet. Du vet hva du får med Nemi – og det du får, (synes jeg) er bra.

    Om «Julealbumet hennes [er] så revolusjonerende at det vil være verdt for meg å lese»? Neppe. Men for oss om i utgangspunktet liker Lise – og spesielt godt når hun er juleinspirert – så er det nektar!

  8. annetten: Jeg dro inn Ernie fordi det er nok et eksempel på at når man mister gode biserier fordi sistnevnte får sine egne titler, så klarer man sjelden å finne gode biserier å erstatte dem med.

    Radio Gaga? Wanloo <– skuddpremie på denne fyren, jeg betaler!

    Men for all del, jeg kommer til å gi M-bladet en sjanse. Det gjør jeg med alle nye norske blad.

  9. Har tatt en titt på nye M, og dette ser stas ut, spør du meg. Lewis Trondheim, Kollektivet, Lars Lauvik (som også har byttet forlag, ser det ut til?) og White Ninja – med oppfordring om å tipse om gode netttegneserier. Men M er rosinen i pølsa, da.

Legg igjen en kommentar til Stian Andreassen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.