Innimellom blir jeg litt bekymret over meg selv. Sånn som i forrige uke, da kaffekoppen min plutselig var borte. Jeg mener, jeg visste at jeg nettopp hadde hatt den, men var ikke på noen måte i stand til å huske hvor det ble av den.
Jeg tror jeg lette en hel uke. Det er nemlig en veldig fin kopp, med Dilbertstripe på, spesialbestilt fra Amerika. Men borte var den, og borte ble den. Jeg begynte til og med å bli litt mistenksom, og lurte på om kanskje noen hadde gått og misunt meg denne koppen sånn i all hemmelighet …
Men i dag dukket den opp! Jeg hadde nemlig satt den på hylle over en kollegas PC! Og jeg hadde puttet den innerst inne i hjørnet på denne hylla, slik at den ikke skulle falle ned på maskinen hans mens jeg hjalp ham med noe installasjon i forrige uke, slik at den var skikkelig godt skjult. For jeg kan sverge på at jeg lette på det kontoret minst et par ganger.
Men nå er koppen tilbake. Kaffen smaker veldig godt igjen. Og jeg er litt bekymret for hvordan hodet mitt fungerer — eller ikke — for tiden …
Hehe 😉 Det er et veldig smittsomt virus som går om dagen. Jeg er iallefall til stadighet rammet av det!
Godt å høre at jeg ikke er alene. Da jeg skrev det over, turde jeg nemlig ikke å fortelle at samme dag som koppen «forsvant», kjørte jeg veldig pent hjem fra jobb, for i løpet av dagen hadde jeg funnet ut at pengeboka mi – med førerkortet i – lå på kjøkkenbenken hjemme. Og da jeg kom hjem, fant jeg ut at mobiltelefonen lå igjen på jobb.
40-årsdagen nærmer seg, gjør den ikke?
Elf: Det er mulig – jeg husker ikke helt …
Vel. Jeg husker. Du er ikke så langt unna meg i alder og det er veldig lenge til 40-årsdagen 😉
Takk skal du ha, Kyrre. Du er med dette utnevnt til min offisielle, syvende sans! 😀