The cure for topp fem

Nå har jeg fått Xubuntu på plass på gamlelillemaskinen min, og det fungerer fullstendig glimrende. Det er sånn at jeg i et bitte lite øyeblikk lurer litt på om all eyecandyen i Compiz er verdt den ekstra prosessorkraften den bruker. Men så snurrer jeg litt på kuben og slikt, så er det glemt. Men Xubuntu er kanskje den Linuxen som vi burde installere til folk som trenger en problemfri Linux-opplevelse.

Nok om det — dette skulle egentlig ikke være noen Xubuntu-post. Men Xubuntu leveres med en musikkavspiller, Listen, som fungerer veldig bra. Og når jeg fikk Listen til å indeksere musikksamlingen min, kom jeg tilfeldigvis over The Cure, som jeg var på konsert med tidligere i år. Og igjen slår det meg hvor fantastisk mye bra musikk som har kommet fra det bandet!

Derfor, og siden det er vinter, mørkt og bloggetørke, kommer min «topp fem» fra the Cure akkurat i kveld:

  • Inbetween days er låten Kristin introdusere meg for the Cure med, og den vil alltid bety noe helt spesielt for meg.
  • Just like heaven. «Show me how you do that trick, the one that makes me scream» she said «the one that makes me laugh» she said and threw her arms around my neck … Lyrikk på genialt nivå.
  • Close to me er enda en sang i genren «Så enkelt at det er genialt». Og det er det.
  • Love Song Dette er sangen jeg skulle skrevet til jenta mi dersom jeg kunne skrive. Når man hører den covret av Tori Amos får den enda en dimensjon.
  • Pictures of you blir sistelåten her. Dette er «The Cure-lyden» på sitt beste, og på konserten så hadde de det skikkelig koselig med introen til denne sangen. Såpass at jeg enda kjenner forventningen og kriblingen når jeg spiller den.

Ahhh … God musikk. Masse mimring og masse følelser. Helg er flott, og «hjemme–helt–alene–fest» er perfekt, sånn en gang i blant.

6 tanker om “The cure for topp fem

  1. Tre ord til Kyrre: Løp og kjøp!

    At du har klart å unngå et forhold til The Cure får meg til å lure på hvor du var på siste halvdel av 80-tallet og stort sett hele 90-tallet…

  2. At jeg ikke har hatt et forhold til de betyr ikke at jeg ikke har hørt musikk fra de. Det betyr bare at det jeg har hørt ikke har tatt tak i meg på noen måte. Nå har jeg lyttet litt på en «best of» og må bare konkludere med at det fremdeles ikke er min type musikk.

  3. Det er vel ikke noen bombe at the Cure ikke er musikk for alle, så at noen av «mine lesere» ikke skulle falle helt for dem, synes jeg ikke er så overraskende. Snarere yvert i mot, egentlig — jeg synes vi var mange Cure-fans her, jeg.

    Hvis jeg skulle anbefale en innfallsport til Cure, måtte det bli en triologi: Disintegration, Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me og The Head on the Door — i nevnte rekkefølge. Men Mixed Up, som Martin nevner, kan også være et utgangspunkt. Personlig vil jeg kanskje holde en enda større knapp på «Greatest Hits», samleplaten der Robert Smith selv plukka ut låtene, og som kommer med en for fansen helt fantastisk akustisk bonus-CD.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.