Så har vi pønta tre’. Et like morsomt rituale hvert år. Jeg tror noe av det morsomste med hele juletreidéen, er at vi faktisk ser hvor absurd det er, men gjør det likevel. Det gjør litt oss godt.

Noe av det morsomste med juletrepyntingen, er alle de gjenstandene som må være med. Det er ikke alltid noen greier å gjøre rede for hvorfor, eller hvor pynten stammer fra, men akkurat denne tingen må opp på treet for at det skal bli jul. Selv har jeg for eksempel et hjerte niese Ingrid har laget av plastperler og en julepyntfigur jeg fikk av min mor den jula jeg «feiret» på Heggelia, i Kongens klær.

Slike figurer er greie og selvfølgelige, de er med fordi de er deler av minnene som utgjør livet, og deler av det vil man gjerne gjenoppleve ved slike høytider.

Andre julefigurer er ikke like poetiske eller forståelige. Psykonissen (se bildet) er en av disse. Den ser ut som noe fra japansk underholdningsindustri på speed. Jeg har ingen formening om hvor den kommer fra, når den dukket opp eller hvorfor, men psykonissen må være med. Når han dukker opp fra eska si, da er det jul.

Fornuftig? Neppe. Fornøyelig? Ja, spesielt for familien 😉