Den stille katastrofen

Hver dag dør 30 000 barn under fem år som følge av blant annet underernæring, diaré eller barnesykdommer som kikhoste og meslinger. Det dreier seg om over ti million barn årlig, et hvert tredje sekund. Dette er en katastrofe av ufattelige dimensjoner, som pågår mens du leser dette. Unicef kaller derfor dette for «Den stille katastrofen».

Den jobben Unicef gjør, med å spre rent vann, god hygiene, kunnskap om ernæringslære, kosttilskudd, medisiner, vaksinasjoner og effektiv helseomsorg for barn og mor, bidrar til at stadig flere av disse barna reddes. Ellen, Anders og mitt sitt veldedighetsbidrag denne jula går derfor til Unicef. Vi oppfordrer alle andre som har en mulighet til å gi sitt bidrag.

Og med det samme, for å komme spørsmålet i forkjøpet: Er ikke dette bare å kjøpe seg god samvittighet?

Mitt svar på dette er «nei». Samvittigheten er temmelig uendret selv om vi spanderte noen få prosent av en månedsinntekt på å støtte Unicefs arbeid. Men det gjør litt godt å gi. Og det skammer jeg meg ikke over. For hvis hundrevis av barn slipper å dø, mens jeg får en litt bedre følelse inni meg, så nekter jeg å høre på dem som finner noe negativt ved det.

7 tanker om “Den stille katastrofen

  1. Er ikke det nettopp hva samvittighet er? En innebygget emosjon som hjelper oss å ta de «rette» valgene? Når vi gjør noe for andre føler vi oss vel. Det ville jo være for ille om alle skulle slutte å bry seg om andre bare fordi man selv får en god følelse av det. Jeg sender et bidrag til Unicef jeg og 🙂

  2. Har verden virkelig blitt så FUBAR, at det nå skal være galt å gi penger til gode formål og trengende? Det gjør meg isåfall eitrende forbannet!

    Vi pleier stort sett å «gi» hele året, og ikke bare i julen. Astrid har gitt penger til SOS Barnebyer i mange år. Vi gir stort sett alltid til bøssebærere som ringer på døren, og vi gir til TV-aksjoner og dets like. Hvorfor? For å kjøpe oss god samvittighet? Nei! Vi gir kort og godt fordi vi KAN gi. Vi har det såpass godt selv, at vi føler vi fint kan gi noen kroner til de som trenger det – det være seg sultrammede barn i uland, eller fattige uteliggere som får mat og varme hos Kirkens Bymisjon – uten at det skakkjører vår egen økonomi. Ja, faktisk helt uten at vi må droppe å kjøpe pålegg til brødskiva.

    Hjelper det på min samvittighet? Tja, litt, kanskje. Men jeg skulle gjerne gitt og gjort mer. Og jeg prøver alltid å ha i bakhodet at jeg faktisk har det ganske bra, og at det er mange som har det mye verre enn meg. Det burde kanskje alle huske på, og så får hver enkelt gjør det han/hun mener er riktig – etter sin egen samvittighet …

  3. Mitt problem er at jeg har blitt så kynisk at jeg må ha ordentlige håndfaste bevis på at de som ber om penger virkelig representerer en ekte organisasjon, og at de i så fall faktisk er representanter for denne.

    Det blir i stedet til at jeg gir litt uregelmessig til til SOS Barnebyer, Redd Barna, LHL og Frelsesarmeen.

  4. AOL til alt Stian skrev. Politisk korrekt eller ikke; det skulle bare mangle om ikke jeg kan dele av mitt med dem som trenger en håndsrekning.
    Jeg ser uansett ikke på dette som å kjøpe seg god samvittighet — det dreier seg egentlig om noe så enkelt som å se lenger enn sin egen nesetipp, og evne til å føle empati med andre mennesker (og for mitt vedkommende: andre levende vesener).

    Riktig god jul til deg og dine! 🙂

  5. Tilbaketråkk: Tusenårsmålene – en statusrapport « Internasjonalen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.