Selv om den kom så tidlig som i 1973, er American Grafitti en av mine favorittfilmer. Det er lenge siden jeg har sett den nå (kanskje på tide å se den på nytt?), men jeg husker likevel det som fascinerer ved den.

Dette er den første filmen i historien som brukte rockemusikk gjennom hele filmen. George Lucas’ budsjett på 750 000 dollar tillot ikke mer, og det var også en perfekt måte å bygge stemning på. Og stemningen er tydelig og upåklagelig. Dette er siste natt med gjengen, en uskyldig sensommernatt i 1962. “Gjengen” består av en gruppe mer eller mindre tydelig karikerte ungdommer som skal videre etter sommeren – noen til videre utdanning, andre til en mer usikker hverdag. Men først skal det cruises.

Spilt inn på begynnelsen av 70-tallet, fanger denne filmen mye av overgangsstemingen som måtte herske den gangen, med hippietiden i bakhodet og en usikker fremtid framfor seg, og den historiske plasseringen ti-tolv år tilbake kan lett oppfattes som en dragning tilbake til den gangen da det aller meste var enklere, og det største problemet var om en fikk låne bilen på fredagskvelden eller ikke.

Gjennom hele filmen spilles alle de glitrende femtitallsslagerne fra artister som Bill Haley, Del Shannon, Frankie Lymon & the Teenagers, Buddy Holly, Chuck Berry og The Platters, mens radiodeejayen Wolfman Jack binder det hele sammen på en veldig stemningsskapende måte. Og det er musikken som er grunnen til at jeg plutselig nevner denne filmen i dag. For etter å ha lett etter soundtracket lenge, fant jeg det ved hjelp av Newsrower på Giganews. Så i bilen på vei til jobb i dag, var det full rockefot. Gleder meg til jeg skal hjem!