I Dagbladet i dag leser jeg om forelderen som kjøpte en barnehage for å gi datteren plass. En morsom solskinnshistorie (og enda bedre skrevet opprinnelig i Drammens tidene), og i kommentarspalten i Dagbladet dukker «kravet» om at man burde skaffet full barnehagedekning før man innførte makspris opp – som vanlig må jeg si, når det er snakk om barnehagedekning i Norge.

Det høres fornuftig ut, ikke sant? Særlig hvis man ikke kjenner til begrepet «markedsmekanismer». Før maksprisen kom, var det nemlig slik at man praktisk talt kunne ta det man ville for en barnehageplass.

Kommuner med stor andel av private barnehager eller som ville se godt ut på statistikken, kunne dermed skru opp prisene slik at det kun var et fåtall som hadde råd til barnehageplass. Dermed ble det liten eller ingen kø, politikerne kunne skryte av full dekning og bare de rikeste fikk barnehageplass.

Hvis man skulle fått full barnehagedekning med gammel, fri prisfastsettelse, ville man hatt en barnehageutbygging med bind for øynene. Ingen ville visst hvor mange som egentlig ville ha plass, og pris kunne blitt brukt som et middel til å stille eller øke etterspørselen.

Ved å bygge ut barnehagedekningen parallelt med innføringen av maksprisen, sikrer man at man bygger barnehager i forhold til det reelle behovet. Det ser kanskje ikke like vakkert ut i statistikken, men heldigvis har vi fremdeles noen politikere som synes faktiske resultater er viktigere enn vakre årsmeldinger.