Vi har høyt sykefravær i norge. Er det ikke flott, egentlig?
Vi skal jo ha et inkluderende arbeidsliv, hvor folk oppfordres til å stå i jobben til de blir gamle, og å delta i yrkeslivet selv om de har en funksjonshemming eller på andre måter sliter litt mer enn de egentlig ønsker. Dette synes jeg er en god og fornuftig idé som vi må fortsette å utvikle. Men da må vi jo ikke bli overrasket over at sykefraværet øker!
Hvis vi hadde hatt en arbeidsstokk av godt trenede, 35-40-årige avholdsfolk, ville vi selvfølgelig kunne forventa en helt annen sykefraværsstatistikk enn den vi ser i dag. Å overføre mer av ansvaret for sykelønnsutbetalingene til bedriftene, er jeg redd for kan være et skritt mot en slik arbeidsstokk – det vil være for risikabelt å inkludere arbeidstakere du ikke stoler på vil kunne yte 110% over lang tid.
En slik utvikling vil nok få sykelønnsstatistikken til å se penere ut, men utbetalingene vil bare skifte form. De vil heller komme i form av dagpenger ved arbeidsledighet, og ved et større press mot uførepensjonene. Så det offentlige vil sitte med de samme utgiftene, mens mange vil få et fattigere liv. Det står for meg som en lite solidarisk politikk.
Selvfølgelig er det problemer knyttet til arbeidsgivere og arbeidsmiljø. Mange arbeidsgivere tar svært lett på det ansvaret de har for å skape et godt fysisk og sosialt arbeidsmiljø, og bidrar på den måten til at sykelønnsutbetalingene er større enn de trenger å være. Men vi rammer ikke dem spesielt ved å straffe alle arbeidsgivere! Vi har et annet apparat for å stoppe slike kjeltringer, la oss heller bruke det.
Jeg tror også at vi har et stadig voksende problem med arbeidsmoralen her i landet (selv om jeg høres ut som om jeg er hundre år når jeg sier det), og jeg hadde også ønsket velkommen tiltak mot de som rett og slett ikke gidder å jobbe, og som gjerne misbruker velferdsordninger andre er helt avhengige av. Men slike tiltak må også gjøres målrettede. Norske arbeidstakere kan ikke straffes kollektivt fordi noen av oss er giddesløse.
Jeg mener altså at regjeringas ensidige beslutning om å overføre en større del av kostnadene ved sykefraværet til arbeidsgiverne er feil taktikk, og oppfordrer Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å fokusere mer på hvilken grad av inkludering vi skal ha, enn på hvor mange kroner vi til enhver tid må ut med i sykelønnsutbetalinger. Videre vil jeg oppfordre Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å bli flinkere til å gå i dialog med de partene som til en hver tid best merker resultatene av de politiske endringene man iverksetter.
Det som forundrer meg mest i denne saken er at jeg og alle andre som mente at når Valla sier hopp, så hopper Jens, sitter med egg i ansiktet akkurat nå.
På den annen side kan det jo hende at dette er en konspirasjon som Jens og Valla har gått sammen om. Slik at det skal se ut som om LO != AP. Ja, selvfølgelig. Det må det være. Men de lurer ikke meg. Å, neida.
Det jeg synes er mest gledelig med fagbevegelsens reaksjoner, er at de viser at det ikke lenger bare er «mer bamsemums i posen» som er verdt å kjempe for.
Nordland APs leder Gunnar Skjellvik forsvarte i dag regjeringas handlemåte, mens LO fremdeles er like negative, av flere grunner: Arbeidsplassene må trygges, mennesker med funksjonshemminger og andre hindringer må også få lov å jobbe og ikke minst; LO slår ring om sykelønnsordninga – samme hvilken kant den angripes fra.
Dette ser for meg ut som en fagbevegelse som tar samfunnsanvar og ser lengre enn et budsjettår av gangen.
Fint at akkurat jeg fant siden din.
Betty
Joda, det er 300 000 uføretrygdede i landet. Med det tempoet og det trykket vi har på innsats, vil det bli flere. Kan noen forklare meg hva Jens og gjengen kan pålegge arbeidsgiverne i stedet da? For et type ansvar må de også ha for å gjøre arbeidskulturen bedre. Slik at folk har det bra på jobb.
Betty