Nypoteter er gode greier. Det er et fenomen som mange ser på som «typisk norsk», men det er nok mer universelt enn som så. Det er jo en av grunnene til at vi kan spise nypoteter allerede fra tidlig på seinvinteren, det finnes nypoteter stort sett over alt.

Mange av de nypotetene som kommer i butikkene tidlig kommer fra Israel. De står jeg over av naturlige grunner, og stadig fler velger å gjøre det samme. Det gjør at butikk-kjedene må være kreative. COOP her på Fauske, for eksempel, de selger spanske poteter. Disse synes jeg er veldig gode. Jeg vet ikke hvilken type det er, men det var store poteter som egnet seg godt til steking.

ICA-kjeden er også kreative. Først var de kreative på den umoralske måten. De kalte potetene for «Middelhavspoteter», og ga de utydelig eller manglende øvrig opprinnelsesmerking. Noen få av disse kom fra Kypros, men storparten av disse «Middelhavspotetene» kommer fra helt øst i Middelhavet, og skulle vært merket med opprinnelsesland Israel. Denne merkingen solgte sikkert flere poteter, men det er en form for kreativitet som jeg ikke setter pris på.

Dette ga jeg beskjed om til min lokale RIMI-sjef, som er flink til å ta vare på kundene sine. Om det var min klage eller tilgangen på råvarer som gjorde utslaget vet jeg ikke, men ikke lenge etter kom i alle fall franske Lady Christl-poteter i butikkhyllen. Og dette var poteten sin, det!

Lady Christl har en søt, mild smak av forsommer og ferie. Kok den med skallet på, og server den lun (men ikke kokvarm) og nyskrellet med fenalår, rømme, flatbrød og god eggerøre. Og selvfølgelig skikkelig pilsnerøl. Det er en matopplevelse av det helt spesielle slaget. Ikke bli overrasket om det er Lady Christl det først blir mangel av, og om du ikke visste det før, så kjenner du nå at forskjellen på potet kan være langt større og mer enn fonetisk.