Det er litt tørke her for tiden — men det er ikke egentlig noen bloggepause. Det er mer litt på grunn av omstendigheter.
Det at mamma døde, er jo selvfølgelig litt av grunnen. Selv om hun hadde vært syk og slikt, er det likevel et lite sjokk, det er liksom aldri på tide å miste noen man er glad i. Men det går nå greit, blant annet på grunn av alle de hyggelige hilsningene både jeg og Ellen har fått i bloggene våre.
Både mors dødsfall og en annen hyggeligere sak som jeg kommer tilbake til siden, har fått meg til å endelig innse at bloggevenner er virkelige venner. Jeg mener, da min første sønn ble født, gikk den første nyhetsmeldingen via SMS til en bloggevenn jeg aldri hadde møtt i det de kaller «Real life». Jeg følte det helt naturlig, jeg visste han tenkte mye på oss, jeg hadde lovet å si i fra — og det var lettvint å gjøre det.
Etter hvert har slikt som dette blitt bare mer og mer selvfølgelig. Jeg «omgåes» daglig med en hel masse mennesker som jeg aldri rent fysisk har møtt, og jeg forteller kanskje disse menneskene mer om meg selv enn hva jeg forteller de jeg jobber sammen med. Og mange av de i bloggelista mi har jeg blitt kjent med gjennom felles interesser. Dette er folk som jeg vet at jeg har mye å snakke om hvis eller når jeg møter dem.
Vel – jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, så da er det på tide å avslutte. Men jeg tror egentlig at jeg er omtrent der sånn følelsesmessig som den tykke mannen pleier å være i engelske filmer, når han har opplevd litt for mye, drukket det samme, rekker armene ut og sier «I love you, guys!». Jeg kan bare ikke klemme dere alle …
Kan ikke dette være mitt innlegg om bloggeetikette, da?
Her får du en virtuell klem tilbake, Lasse. Tiden leger alle sår, vet du, så ta tiden til hjelp.
Jeg har lagt merke til dét du skriver om venner man aldri har møtt «IRL» også. Man kan helt fint være god venn med noen man aldri har møtt, det er jeg helt overbevist om. Jeg har og har hatt mange «elektroniske» venner som jeg kanskje ikke har sett bilder av engang, og årsaken til at disse vennskapene har fungert har vært felles interesser.
Det er vel også derfor jeg ikke blir så lett venn med folk på jobben, fordi selv om jeg selv store deler av tiden jobber med hobbyen min (som er å programmere) er det slett ikke alle mine kolleger som har det slik. For dem er jobben rett og slett bare en jobb og noe de legger fra seg når de drar hjem. Sånn har det blitt mer for meg etter hvert som jeg har blitt eldre også, men jeg merker at jeg allikevel ikke deler så mye med de jeg jobber sammen med som de jeg treffer i ulike fag-forum på nettet, de jeg spiller sammen med i World of Warcraft, eller lignende.
Nett-venner er definitivt venner de også. Og like gjerne gode, sådan, som «vanlige» venner. 🙂
Jeg kjenner meg veldig igjen i dét du sier, om at nettvenner kjenner meg bedre og vet andre ting om meg, enn dem jeg jobber sammen med.
Når det gjelder mine «vanlige» venner vet jeg at de fleste av dem leser bloggen min, og det har tidvis vært forvirrende når jeg da møter dem IRL. Da skal vi gjerne «catch up», fortelle hva som har skjedd siden sist, og når jeg da sier «Jo, dét og dét har skjedd.» så svarer de alltid «Ja, jeg vet det.» «Vet du det?» «Ja, jeg leste det jo i bloggen din.» Bloggen og «real life» er liksom to forskjellige sfærer, for meg.
Hei Lasse:)
Det var fint at du tok opp dette temaet her, for jeg har tenkt en del på det der med nettvenner og virkelige venner.
Etter å ha lest artikkelen din, så var det en ting jeg fikk lyst til å spørre deg om, og det er: Hvis en av dine nettvenner ønsket å treffe deg «live», ville du ha gått med på det? Hvis ja, hva tror du hadde fått deg til å si ja?
Eller omvendt, hvorfor ikke? (Nå mener jeg nettvenner/bloggevenner, IKKE chattevenner, for det blir noe helt annet).
Kunne du tenke deg å blande de to ulike verdenene sammen? Hva tenker du rundt det jeg spør deg om?
Hvis du orker å svare, så ville det vært fint. Men hvis ikke, så kanskje noen andre av Lasses trofaste lesere kunne komme med sine tanker rundt dette? Det er alltid interessant å vite hva den enkelte tenker om noe sånt.
Er det forskjell også på hvilke/hva slags nettvenner du ville ha sagt ja til å møte, eller avvist? Håper du kan svare på dette spørsmålet også. Eller dere andre lesere.
Ønsker deg en trivelig helg:)
Det er nok et poeng, Asbjørn, at man ofte får nettvenner gjennom interessefelter, og det kan jo være greit, for da har man alltid noe å snakke om. Og jeg kjenner igjen det du nevner, Stian, at folk jeg omgås daglig vet mer om meg enn jeg tenker over. Men også motsatt, helt ubevisst regner jeg ofte med at alle jeg møter har lest alt i bloggen min.
Om jeg ville tørre å møte nettvenner? Joda, helt klart. Elf, for eksempel, kjente jeg godt før jeg noen sinne møtte ham. Det gikk helt bra å treffes. Videre har jeg en stående avtale om å ta en pils med en nettvenn når vi treffes – det nærmeste hittil har vært at han satt på flyplassen i Bodø mens jeg var på Fauske.
Det går stort sett bra. Det eneste man må tenke litt på, er at det inntrykket du får når du møter en nettvenn i den mer fysiske verden ikke er noe førsteinntrykk — det har du jo egentlig allerede fått. Kjemien blir kanskje litt merkelig i begynnelsen, men for voksne mennesker med normalt god oppdragelse bør det ikke være noe problem å omgås helt til man finner tonen.
Dette er skrevet på en bar på Dolphin Hotell etter å ha skylt ned x antall Budweisere: «Jeg elsker dere alle!»
Samme til deg, Elf – selv uten Budweiser!