Rente og krisetider

Det er økonomiske krisetider, det er i alle fall alle tabloidavisene og opposisjonspolitikerne enige om, så selv om noen av oss ennå ikke har merket den, bør vi vel også gjøre oss klare.

Prognosene for hvor mange det er som vil miste jobben begynner å nærme seg det antallet som mista jobben i industrien under forrige høyreregjering, og boligprisene er snart så lave at familier hvor mor og far har bare en jobb hver, har råd til å kjøpe dem. Når julehandelen i tillegg ser ut til å bli lavere enn den var i fjor, er det klart at mange skjelver i buksa. Og frykt skal man selvfølgelig ta på alvor. Men det hindrer meg likevel ikke å humre over en del av utspillene som frykten fører med seg.

Det siste nå, er Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirsten som vissnok plutselig har fått personalansvaret i Norges bank. Han skal i alle fall si opp sentralbanksjefen dersom renta ikke blir så lav som han av en eller annen grunn har kommet frem til at den skal være. Og så fortsetter han, i førle VG, slik:

Leirstein understreker at han ikke ønsker noen politisk styring av rentenivået. Likevel gjør han det klart at Frp nå forventer et rentekutt på opp mot 1,5 prosentpoeng.

Så: Her ønsker man ikke noen politisk styring av renta, men man vil altså avsette sentralbanksjefen dersom han ikke setter renta på det nivået politikerne forventer! Her har enten Leirsten eller jeg misforstått hva politisk styring er. Jeg vil ikke anbefale noen å sette kriseutsatte grunker på at det er meg.

Men fremskrittspartiet har jo vært morsomme på dette området i det siste, de ville jo også ha politisk styrt lederlønn i bankene, mens både de og høyre gikk kraftig ut mot at noen faktisk ville ta styringen med den ellers helt debatt-frie veksten i stortingspolitikernes egen lønn. Jeg får nesten litt vondt av dem, med alle disse forsøkene på å få oppmerksomhet. Men, men — det er vel slik det er, å tilhøre et parti hvis oppslutning avhenger av pumpeprisen på bensin.

Det som forundrer meg mest i disse tider, er likevel hvor mange det er som er skråsikre eksperter på markedsøkonomi. Det gjelder ikke bare politikere, men også journalister og kommentatorer av alle typer og former. De eneste som stort sett har vett nok til å holde kjeft, er økonomene, og det burde egentlig gi de øvrige et lite hint: Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap! Det handler til syvende og sist om etterspørsel, som egentlig bare er et bilde på hvordan vi mennesker, individuelt sett, fastsetter verdien på det som tilbys. Folk kan tro og mene mye om hvordan jeg vil handle dersom renta stiger eller synker et prosentpoeng eller to — men ingen, ikke en gang jeg selv, kan vite hva jeg gjør før vi faktisk er der.

Og hvis jeg skal tillate meg å tro og å synse, så tror jeg egentlig ikke en rentesenkning nå vil ha så veldig mye å si. Altså, jeg har huslån, og er ikke mindre grådig enn folk flest, så jeg håper at den kommer, men jeg tror ikke det vil være noen magisk bryter som plutselig slår på etterspørselen igjen. For fremdeles vil løssalgsavisene og opposisjonspolitikerne tute ørene våre fulle med hvor farlig alt er og hvor utrolig dårlig det går med landet vårt. Og hvem er det da som ikke sitter godt på pengesekken?

4 tanker om “Rente og krisetider

  1. quote
    «Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap!»

    Økonomi er definitivt en vitenskap. Faget er imidlertidig ødelagt av Keynes og hans etterfølgere.

    quote
    «Det handler til syvende og sist om etterspørsel»

    Dette har du fra Keynes. Økomies problem er ikke etterspørsel. Enhver idiot kan ønske seg ting.

    Økonomiens problem er produksjon og leveranse.

    Dersom du ønsker korreksjoner fra vranglæren som presenteres i media anbefaler jeg http://mises.org. e har daglige artikler og nettbutikk.

    Jeg anbefaler ellers denne som jeg holder på med for tiden: http://www.mises.org/store/Capitalism-P188.aspx

  2. Jeg takker for kommentaren, Thomas Kenworthy, men jeg tror du skyter litt til side for mål.

    Utgangspunktet ditt er at du siterer meg på at «Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap», mens du svarer med at «Økonomi er definitivt en vitenskap».

    Vi er ikke uenige om noen ting. Selvfølgelig er økonomi en vitenskap. Selvfølgelig kan økonomi være en eksakt vitenskap. Selvfølgelig er også markedsøkonomi en vitenskap. Men: Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap. Det er min påstand, den står jeg ved og den tilbakeviser du ikke på noen måte. Egentlig tror jeg ikke det var din intensjon, heller.

    «Det handler til syvende og sist om etterspørsel»

    «Dette har du fra Keynes. Økomies problem er ikke etterspørsel. Enhver idiot kan ønske seg ting.»

    Jeg kan love deg at jeg ikke har noen ting fra Keynes. Jeg har det meste fra mitt eget hode. Men jeg skjønner såpass, at i en økonomi hvor stort sett alle sammen har stort sett alt de trenger, er det andre faktorer enn reelle behov som driver etterspørselen. Og da er vi inne på det jeg nevner, om hvordan vi fastsetter verdien på varer og tjenester vi egentlig ikke behøver.

    Og å mene noe skråsikkert om det, er nok en øvelse de færreste av oss bør late som om vi har noen autoritet på.

  3. Som en venn av meg uttalte: «Jeg er ikke bekymret for at økonomien skal gå til helvete. Så mange økonomiske ‘eksperter’ kan ikke ha rett samtidig.»

Legg igjen en kommentar til Thomas Kenworthy Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.