Rosetog

Rosen ble vårt symbol.

Alle oss som ikke greide å forholde oss til den ufattelige, beregnende grusomheten som drepte for fote den forferdelige dagen for ti år siden. Det ble for mye, det ble uforståelig.

En bombe i regjeringskvartalet, det var ille nok. Vi kunne ikke helt forstå det, heller. Men det var bare en avledningsmanøver.

Hovedmålet var idealistiske ungdommer på sommerleir. Som var samlet for å ha det fint sammen, for å diskutere politikk, og for å prøve å finne måter å gjøre morgendagen bedre enn i dag for de som ikke har det like bra som de heldigste blant oss.

Ungdommer som kunne blitt lokalpolitikere, rikspolitikere, bidragsytere i den offentlige debatten. Eller de kunne blitt leger, tømrere eller lærere. 69 personer ble drept i terrorangrepet på Utøya.

32 av de døde var under 18 år.

De to yngste var 14 år.

Det ble for mye for de fleste av oss. Vi måtte finne håp, vi måtte finne tro på at det fremdeles fantes noe fint i verden. Vi fant rosen. Vi fant samhold og kjærlighet. De av oss som kunne, gikk i rosetog i Oslo, mens vi andre støttet samholdet som best vi kunne, i sosiale medier og hjemme. Jeg postet også en rose.

Vi ble kanskje for feige.

Politisk debatt og uenighet er bra og ønskelig, men terror og trusselvelde har ingen plass i vårt samfunn. Praktisk talt all terror i Norge har vært høyreekstrem, og det er den vi må kjempe mot.

La oss nå, på tiårsdagen for tragedien, si fra. Ingen nazister i våre gater. Angrep på våre politikere, våre unge engasjerte og våre politiske institusjoner, det er terror – og det er et angrep på vårt demokrati, vår frihet og vår egenart.  

Og til minne om alle våre flotte, unge mennesker som døde på Utøya 22. juli 2011, og som hilsen til de som overlevde, med det de har med seg videre i livet, håper jeg at vi kan kjempe sammen, med styrke, kraft og overbevisning! Uten våpen, men med ord, med kunnskap og med respekt for menneskeverdet.

Jeg poster en ny rose. Men det er for å vise at jeg ikke har glemt. Jeg er fremdeles i sjokk.

Men jeg er også fremdeles i min egen kamp. For Benjamin. For alle de på Utøya, som forferdelig nok er alt for mange til å nevnes i en post som denne. Og for Johanne Zhangjia Ihle-Hansen som ble drept av sin bror fordi hun hadde feil farge på huden.

Det er på tide å ta et standpunkt.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.