Jeg har før snakket om det med å etablere seg, og det å ha gode venner. Dette er egentlig mer om det samme, men kanskje litt mer spektakulært.

En ting jeg ikke tenkte på da vi kjøpte huset vårt, var høyde. Men når du har to fulle etasjer, stort loft og en meter eller så med grunnmur, blir avstanden fra bakken til mønet uanstendig stor. Og hus må visst males med jevne mellomrom, sier dem. Og de pleier å ha rett.

Ellen tok langveggene for noen uker siden. Med stige. Det var visst et slit, men det var i det minste mulig. Når vi skal opp på toppen, er imidlertid ikke stigen vår lang nok. Da er det som godt med venner, igjen. Venner med kule maskiner!

Å klatre opp og ned en stige, er ikke noe for meg. Egentlig er ikke høyder og spinkle stålkonstruksjoner noe for meg i det hele tatt. Men med en lift blir saken noe ganske annet. Den er jo kul.

Så i dag har jeg vært ti meter oppe og femten meter ute. Med sving, løft og skyv. Lift er utrolig tøft. Ja, og så er det selvfølgelig arbeidsbesparende og sånt, da. Og så tror jeg ikke jeg ville turt å stå i den stigen som måtte til for å male dette huset (se bilde her).

Så, tusen takk, Helge. Både for lån av lift, og for hjelp med å få den på plass. Og kanskje får vi flyttet den, også? Uansett, den verste siden er tatt. Uten deg, ville ikke huset blitt malt. Og da hadde jeg fått hørt det, da!