Ennå en gang har en Linuxinstallasjon gjort harddisken min utilgjengelig. Jeg vet ikke hva det er jeg gjør feil, men noe er det, for etter å ha installert Linux, gikk altså Windows i blåskjerm da jeg forsøkte å starte det operativsystemet.

Vel, Linux er foreløpig på forsøksstadiet på denne maskinen, så jeg satte inn Windows-CD’en og forsøkte å reparere oppstartsfilene. Da gikk sikkert Linux fløyten, men det var jo ikke så farlig. Jeg fikk bare delvis rett.

Linux gikk fløyten – men det gjorde også Windows. Etter at reparasjonen var ferdig, fant verken Windows eller Linux mer enn én partisjon mot tidligere 4. Og den partisjonen de fant, var på 2 GB – mens disken er på 160. Hm.

Nå har jeg jo backup av alle viktige filer, så noen ekstrem krise var det jo ikke. Men jeg har ikke noen full systembackup, så alt av programvare måtte ha blitt lagt inn på nytt, alle innstillinger gjøre om igjen og så videre. Kjedelig arbeid. Det var da jeg kom til å tenke på et program jeg har brukt med hell tidligere: TestDisk.

Jeg installerte Windows på nytt på en annen harddisk, lastet ned TestDisk og startet opp med den “ødelagte” harddisken som slave. TestDisk fant også først bare en partisjon, men da jeg ba TestDisk lete, fant den mine to Windowspartisjoner, og Linuxpartisjonen samt vekslefila til Linux. Jeg nøyde meg med å gjenopprette de to Windowspartisjonene, og startet opp med den “gamle” disken som master. Ikke noe hell.

Da startet jeg med gammeldisken som slave igjen, gikk inn i TestDisk en gang til og ba TestDisk skrive ny oppstartsektor. Så et nytt kjapt kabelbytte – og her er jeg. Alt er reddet, jeg slipper å gjøre alle innstillinger på nytt igjen – og jeg må vurdere om Christophe Grenier fortjener en ny donasjon …

PS: TestDisk kan også slette alle data på en disk – så det er ikke noe leketøy. All bruk av programmet skjer på egen risiko!

Da jeg for et års tid siden fant ut at jeg ville betale for en webhost framfor å bruke Dagbla’ og start.nos ellers eminente gratistjeneste, falt valget på Dreamhost. Det var flere grunner til det, blant annet at Arve tjente penger på det :-), men kanskje først og fremst at jeg for US$7.95 i måneden fikk 2,4GB serverplass og 120GB månedlig båndbredde!

Ikke det at jeg så for meg at jeg noen gang ville få bruk for så mye, men jeg ville ikke risikere å plutselig stå der uten plass eller nettilgang. Andre fordeler med Dreamhost, er at jeg med et klikk kan installere slike ting som WordPress, PHPBB forum, MediaWiki, Gallery og Webcalendar, at jeg selv kan kompilere egen programvare på serveren dersom det skulle være ønskelig, at jeg kan opprette egne brukere med shellkontoer og ellers bruke serveren til det man vanligvis kan bruke en server til.

Jeg fikk noen stabilitetsproblemer i sommer. Det var selvfølgelig ikke bra. Men Dreamhost løste det temmelig bra, og jeg fikk god service og et positivt inntrykk av deres måte å behandle kundene på. Det at jeg fikk økonomisk kompensasjon på grunn av usabillitet, var også en fin gest – det viser at heller ikke de aksepterer at serverne ikke svarer når de skal.

Det eneste jeg savnet hos Dreamhost, var egentlig kontroll over egen DNS. Men da jeg etterlyste dette, ble jeg med en gang spurt om hva det var jeg hadde behov for, og de satte opp det for meg. Service, igjen. Grunnen til denne gledesutbruddsbloggen har likevel med dette å gjøre. For i dag fikk jeg det månedlige nyhetsbrevet, med presentasjon av følgende endringer:

• Lagringsplassen min er økt til over 20 GB
• Månedlig båndbredde er nå 1050 GB
• De har satt opp Secure SMTP, og:
• Custom DNS-tjeneste lar meg selv administrere domenene mine

Så, jeg er en lykkelig kunde. Og neste gang noen spør meg om jeg har noen webhost å anbefale, kan jeg bare vise til denne bloggingsen. Hvis du klikker på denne linken: http://www.dreamhost.com/r.cgi?lassedahl, tjener jeg penger dersom du registrere deg (det koster ikke deg noe ekstra, men hvis du ikke vil at jeg skal tjene penger på din registrering, klikker du her).

Jeg fikk tak i en ny PC for litt siden, og siden denne praktisk nok kom med harddisken delt opp i to like store deler, hvorav bare den ene var i bruk til Windows XP Professional, ba den om å få en Linux installert.

Den mest populære linuxen for tiden er vissnok Ubuntu. Den er slettes ikke dum, den – men den kommer med skrivebordsmiljøet Gnome. Selv har jeg alltid vært glad i et skrivebordsmiljø som heter KDE, og når jeg fant operativsystemet og skrivebordsmiljøet i én pakke. Kubuntu, måtte den prøves.

Det var ikke noe problem å boote installasjons-CD’en. Jeg valgte norsk språk og tastatur, og ventet litt mens maskinen ble “oppdaget”. Jeg var veldig spent da jeg fikk beskjed om at det innebygde trådløskortet var oppdaget, og ble spurt om jeg ville konfigurere det. Men jammen gikk det, også. Med kryptering og hele greia. Litt imponert.

Det neste problemet kom da jeg skulle begynne å partisjonere harddisk. Jeg har aldri vært noe glad i partisjoneringen i Linuxinstallasjoner, å gjøre noe anslag over hvor mye diskplass jeg vil komme til å trenge til filer, system og annet i fremtiden står for meg som ganske fåfengt. Så, jeg valgte “Automatisk” – og fikk en SWAP-partisjon (som altså er virtuellt minne), og en stor partisjon for resten. Enkelt og greit, og Linux hadde nok virket langt mindre skummel på mange dersom dette hadde vært standardvalget, mens partisjoneringsmenyen var et alternativ.

Etter dette, var det ikke noen problemer. De få valgene som gjensto (som hvor man putter bootloaderen og om jeg skulle stille klokka) var greit forklart, med anbefalinger for den som skulle sette opp et dual-boot-system.

Under reboot og konfigurasjon var jeg opptatt med å formiddagsmate mine to gutter, så om det skjedde noe spennende der, vet jeg ikke – men da jeg fant maskinen igjen etter mat, lyste loginskjermen blått og hyggelig mot meg.

Vel logget inn så det temmelig lovende ut. Trådløsnettet måtte konfigureres på nytt, men det var fremdeles like simpelt. Batteristøtten til min bærbare var på plass, alle enheter ser ut til å være oppdaget – inkludert lydkort. Og dette uten en eneste tredjepartsdriver. Rimelig imponerende.

Det eneste problemet jeg ser nå, er knyttet til dvalemodus. Jeg er avhengig av å kunne klappe igjen laptopen for så å starte den opp igjen og fortsette der jeg slapp senere. Slik fungerer det ikke, for å si det mildt. En ting er at jeg ikke får satt den i hvilemodus. En annen ting er at den insisterer på å starte opp, la meg logge inn før den plutselig avslutter og så starte opp en gang til. Ikke akkurat strømlinjeformet.

Men med unntak av dette, er Kubuntuen et hyggelig bekjentskap. Og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det må gå an å få strømstyringa til å virke.

Wow – en god start på året: I følge en e-post fra Jane Parker i «the BRITISH ARABIAN INTERNATIONAL LOTTERY», har jeg vunnet 250.000 engelske pund!

Og dette helt uten at jeg har investert i så mye som et lodd! I følge mailen skal jeg få utbetalt disse pengene bare jeg sender dem:

• Name
• Nationality
• Occupation
• Annual Income
• Postal address
• Phone Number
• Fax Number
• Next of Kin
• Any identification of an Affix passport in either an international passport or a driving license
• Winning Number
• Your Winnning E-mail

Men jeg er så lite glad i sånn papirarbeid, jeg. Jeg regner med at når de allerede har funnet e-postadressen min, greier de sikkert å finne en konto å sende pengene til, også. Flinke folk disse internettlotterifolkene.