For det meste bruker jeg bærbar PC, nettbrett eller mobiltelefon for mine databehov, men av gammel nerdeinteresse, og fordi jeg er litt for glad i å spille på PC, vil jeg likevel ha en stasjonær PC. Den forrige oppgraderingen gjorde jeg i 2007, så det var sannelig på tide. 

Nå er denne postingen litt forsinket, da – for oppgraderingen begynte i april i år. Men den ble fullført først i dag, så det var en passende anledning til å fortelle om «ny»-maskina. Det jeg oppgraderte med, er:

• Prosessor: Intel Core i5 2500K 3,3GHz Quad Core, Z68 chipset, 8GB DDR3 1600MHz
• Hovedkort: ASUS P8Z68-V PRO/GEN3, Socket-1155 ATX, Z68, DDR3, 3xPCIe(3.0)x16, CFX&SLI, SAT 6Gb/s, USB3.0, FW,
• Minne: Kingston DDR3 HyperX 1600MHz 8GB Kit
• Skjermkort: ASUS Radeon HD 7770 1GB GDDR5 PCI-Express 3.0
• Strømforsyning: Corsair TX V2 650W PSU
• Harddisk: Intel® SSD 320 Series 80GB 2.5″, 25nm SATA 3 Gb/s (SATA2.0)
• Skjerm: BenQ 27″ LCD G2750 1920×1080, 50000:1

Dette var ikke det råeste på markedet i april, heller – men en god konfigurasjon med en passe balanse mellom pris og ytelse. Og Max Payne 3 gled glatt på maksoppløsning og kvalitet, noe som strengt tatt også var poenget.

En spillmaskin må selvfølgelig kjøre Windows, og Windows’ egen opplevelsesindeks gir 7,5 som resultat, og oversikten viser at komponentene spiller godt sammen, med et spenn i delresultatene på 7,5 til 7,7.

Det som jeg ikke var fornøyd med på maskinen, var lagringsdisken — jeg har ikke råd til SSD til annet enn operativsystemet foreløpig, så der brukte jeg to gamle sATA-disker i RAID —  og kabinettet, som var noe jeg fant i kjelleren. Men dette fikk jeg fikset nå før jul!

Harddiskproblemet ble løst med en Western Digital Caviar RE4 1TB SATA3 som riktignok ikke kan måle seg med SSD-en, men som er en himmelvid forbedring fra forrige oppsett. Og kabinettet ble kjempesnasent:

Det er et CoolerMaster Scout II med fire ekstra vifter og en Fractal Design viftekontroller, ICY BOX IB-168SK-B Trayless Mobile Rack og en DVD-brenner/BD-leser. Det ble en strålende maskin som jeg er veldig godt fornøyd med. Kabinettet var fantastisk å jobbe med, og anbefales for alle som vil se ut som en seriøs gamer. Men kanskje litt mer lys i det?

De fleste fornuftige produsenter av forbrukerelektronikk med begrenset energibehov, som telefoner, nettbrett, mediaspillere, bluetooth headsett og slikt, har jo samla seg om USB-standarden når det kommer til lading. Noen av dem leverer apparater med standard USB-kabel hele veien, mens andre leverer ladere med USB-kontakt, og sin egen, proprietære kabel.

ASUS hører til de siste, med sin eee-pad. Jeg kjøpte meg en slik for en stund siden, og jeg både var og er strålende fornøyd med denne. Bortsett fra det med ladingen, da.

Du skjønner, denne kom med en flott, skinnende lader med USB-kontakt, og en ledning med USB-plugg i den ene enden, og en proprietær ASUS-kontakt i den andre. Den lada som bare det, ladetiden var glimrende og batterikapasiteten fantastisk. Det var faktisk så lenge mellom hver gang jeg måtte lade, at jeg etter hvert rota bort laderen. Men det var ikke noe problem tenkte jeg, huset er jo fullt av USB-ladere.

Men der ble jeg overraska! For det var nemlig ingen av de andre USB-laderne som virka!

Jeg trodde lenge at det var noe som var feil med kabelen, men et besøk hos min nærmeste elektroforretning fortalte meg at alt fungerte — så lenge det var en ASUS-lader i enden av USB-kabelen. Om jeg kobla den til en PC, en av mange andre ladere eller hvasomhelst spilte ingen rolle, den måtte ha en ASUS–lader.

Googling ga som så ofte ellers svaret. Og nå blir jeg litt teknisk her: USB-standarden sier noe om hva som skal leveres gjennom kabelen når det gjelder strøm. Den sier at det skal være 5 volt og minst 500 milliampere. Alle de USB-laderne jeg prøvde greide de kravene.

Men når det gjelder ASUS’ ladere til eee-pad, så leverer de 15 volt, og 2 ampere! Og det gjennom en USB-kabel. Dette forklarer jo hvorfor eee-pads lader veldig fort – og det forklarer også hvorfor ingen andre USB–ladere fungerer på nettbrettet mitt. Men vil ikke ASUS’ lader grille mobiltelefonen min, dersom jeg plugger den i ASUS-laderen?

Nei, den er laget slik at den leverer de korrekte 5 volt dersom du kobler en «vanlig» dings til laderen. Men dersom du kobler til eee-paden–din, så kommer det 15 volt. Jeg regner med at dette styres av den proprietære kabelen jeg nevnte.

Dette betyr da at du kan lade alle USB-dingsene du har med ASUS eee–laderen din. Det er jo greit. Men du kan ikke lade eee-paden din med alle USB-laderne dine. Så derfor: Ta vare på ASUS-laderen din!

De trådløse håndkontrollene til Nintendo Wii var nærmest en revolusjon da konsollen ble lansert for noen år siden. Men trådløse kontrollere krever også energi, så de sluker noen batterier. Nintendo leverer ikke med noen fornuftig måte å møte dette problemet på, så her i huset ble det først engangsbatteri før jeg kjøpte oppladbare batteri til ekstern lader, men til slutt fant jeg ut at jeg ville ha en ladestasjon.

Det finnes utrolig mange tredjepartsvarianter av disse, men det viste seg raskt at ikke alle var like gode.

Ladestasjon fra Gamestop

Dette virket som en god idé. Den kom med batterier, nye batterideksler til håndkontrollene med kontakter og selve ladestasjonen.

Kontantene i ladestasjonen var fjærbelastede, sannsynligvis for å sikre god kontakt. Ladestasjonen kom med en spesiell plugg som kunne settes mellom ledningen fra strømforsyningen og kontakten på WII-konsollen, slik at du slipper at den tar opp en USB-port. Videre var det med to forskjellige varianter av batterikdeksler, og det var noen «innlegg» i selve ladestasjonen. Dette gjør til sammen at ladestasjonen kan brukes med en rekke tilleggsutstyr til WII-en. Til sammen virker egentlig alt dette veldig lurt!

Det som derimot ikke var så lurt, var at det ikke fungerte. Prinsippet med fjærende kontakter virka rett og slett for dårlig, slik at det ikke ble kontakt. Ved akkurat riktig vinkel eller med riktige mengder kontaktspray fungerte det av og til i den ene laderen, men dette er likevel ikke noen akseptabel løsning. Et annet poeng er at selv om dette er svakstrøm, gir ofte dårlig kontakt varmgang, og det er neppe noe en du vil ha stående mer eller mindre ubevoktet på stua.

Så idéen var riktig god, og kunne sikkert fortjene en god skåre, men på grunn av at det faktisk omtrent ikke virker, blir det terningkast 1.

Ladestasjon fra Clas Ohlson

Denne var mer tradisjonell på alle måter. Ladestasjonen kobles inn i en av de to USB-portene bak på WII-konsollen — eller en hvilken som helst annen USB-kontakt med spenning på, da. Batteri og batterideksel er i én del på disse, og ladingen skjer ved at kopperfjær på ladestasjonen treffer kontaktflater bak på batteridekslet.

Dette betyr at denne ladestasjonen ikke fungerer med hverken «jakker» eller annet ekstrautstyr, og at det må fjernes før lading. men likevel; dette er en løsning som er velprøvd, og den fungerer. Det er langt viktigere enn all verdens ekstrafunksjonalitet, og såpass viktig at jeg heller greier meg uten unødig ekstrautstyr.

Begge de to jeg har prøvd, markerer lading med rødt lys under den respektive kontrolleren, og blått lys når batteriet er ferdigladet. GameStop-versjonen hadde et veldig skarpt lys, og lyste enten det var noen kontroller i eller ikke, noe som var temmelig irriterende, samt at det ikke fortalte meg om det var dårlig kontakt eller fulladet batteri som gjorde at det lyste blått. På utgaven fra Clas Ohlson er det ikke noe lys med mindre det står en kontroller i laderen, og lyset er behagelig. Rart hvor mye småting kan ha å si!

En ulempe som begge disse har felles, er selvfølgelig at det ikke er noe standard utstyr her, da. Drømmen hadde jo vært et batterideksel og en ladestasjon som fungerte med standard, oppladbare AA-batterier, men jeg regner med at redselen for at noen skal prøve å lade ikke-oppladbare batterier i en slik og etterpå saksøke leverandøren for millioner av kroner på grunn av sin egen uforsiktighet. Så da får vi nøye oss med løsningen vi har tilgjengelig, og glede oss over at slikt utstyr ikke akkurat koster skjorta.

Men totalt sett anbefaler jeg selvfølgelig Clas Ohlson-utgaven av disse to. I anstendighetens navn skal jeg likevel innrømme at jeg synes det ser ut som om vareutvalget hos GameStop ser ut til å variere en hel del, slik at det kan godt hende at de også selger fungerende ladestasjoner. Men hvis du er på jakt etter en WII-lader, og den de har minner om det første bildet over her — så styr unna!

Forrige gang jeg postet om godlyd, var det fra et par rimelig bråkete høyttalere som jeg fremdeles er veldig glad i. Men innimellom dukker det opp andre krav. Blant disse kravene, er andre familiemedlemmers krav om at det av og til må gå an å ha det litt stille i huset — for eksempel når barna skal legge seg og slikt.

Jeg har hittil løst dette problemet med et par Koss Porta Pro hodetelefoner, som jeg fremdeles er glade i, men de har et par-tre ulemper jeg gjerne ville bøte på: De bråker for omgivelsene, jeg får aldri til å gjøre av kabelen noe fornuftig sted når jeg er ute og går og det er litt tungvindt å spille musikk på telefonen fra vanlige hodetelefoner, og så bli oppringt. Jeg tror jeg har mistet alle samtalene som har kommet når jeg har gått med tradisjonelle hodetelefoner.

Men så oppdaget jeg Sennheiser PX 210 BT!

Dette er et par geniale hodetelefoner! De er trådløse med Bluetooth-tilkobling, og leverer glimrende lyd over A2DP-protokollen. Ja, lyden er nok noe av det beste jeg har hørt fra hodetelefoner noen gang, med distinkt og bestemt bass, skarp, men ikke gjennomtrengende diskant og en fantastisk detaljrikdom.

De er «lukkede», noe som gjør at du slipper å plage de rundt deg. Klokkene er ikke store nok til å dekke ørene, de ligger «på øret», men det fungerer greit, og kjennes ikke ubehagelig. Slike lukkede klokker gjør deg temmelig asosial, men innimellom er det å foretrekke. De er som nevnt trådløse, noe som er fantastisk greit. Riktignok er det bare Bluetooth-trådløst, så rekkevidden er ikke den store, men likevel slipper du den irriterende kabelen. Likevel kommer det med en «kabel-opsjon», det er med en kabel som gjør at du kan bruke det hvis batteriet dør, og ikke minst; at du kan bruke det ombord på fly. Det er til og med en overgang fra «fly-hodetelefon-uttak», det der med to kontakter, til vanlig minijack. Så du kan lytte til flyradioen eller din egen MP3-spiller med kabel.

Ladetiden er oppgitt til tre timer, noe jeg tror stemmer, mens brukstiden er ti, noe jeg ikke har kontrollert. Men det virker ikke som om de spiser batteri. Batteriet er proprietært, men Sennheiser reklamerer med at det er utskiftbart, så du trenger ikke å kassere disse selv om batteriet begynner å slite.

I tillegg har dette headsettet en innebygget mikrofon. Hvor den er plassert, aner jeg ikke — den vises ikke, med mindre det er det bittelille hullet som skimtes foran på høyre øreklokke. Men det gjør altså at disse hodetelefonene også fungerer som et trådløst headsett til mobiltelefonen din! Og lydkvaliteten der var også fremdragende. Jeg kan imidlertid forestille meg at det er litt ømfintlig for bakgrunnsstøy, men det har jeg ikke fått prøvd enda.

På høyre øreklokke har du knapper for «forrige og neste», dersom du bruker en musikkavspiller som støtter dette, det er volum opp og ned-knapper som fungerer uavhengig av avspillingsprogramvaren og det er en knapp for å ta telefonen, starte musikken eller hva som nå er aktuelt. Det er også dette som er «av/på-knappen».

Lading skjer med et medfølgende nettadapter med USB-utgang, og hodetelefonene har mikro USB-inngang. Passer meg bra, siden jeg har det samme på mobiltelefonen min. Videre følger det som nevnt med kabler for å koble det mot lydkilder via mini-jack, og adapter til flybruk, og det er med ymse kontakter til nettadapteret, slik at du kan bruke det over hele verden hvis du er av dem som reiser mye. Videre er det med en fin liten veske med plass til headsettet og i alle fall noen av de nødvendige kablene.

God lyd. Glad mann. Og glade, sovende barn … — Terningkast fem (hadde blitt seks om prisen hadde vært litt mer fornuftig) og to tomler opp!

Jeg er glad i radio, og ønsker i utgangspunktet en digitalisering av radionettet velkommen. Jeg har et par DAB-radioer som jeg er veldig fornøyd med, og nyter det økte kanaltilbudet og den stabile lydkvaliteten.

Men det er en ting jeg har savnet i DAB-verdenen: Friheten til å lytte på radio der jeg vil. DAB-radioer er store, de jeg har sett har bare unntaksvis hatt batterimulighet, og de har vart kort tid på batterier. Men nå har jeg funnet en radio for meg: Sangean DPR-34 Plus.

Dette er en bitte liten (56×102 x 22mm) portabel DAB+/DAB/FM RDS mottaker med innebygget, oppladbart batteri. Med pianolakkfinish ser den delikat ut, den er lett nok til å ta med seg over alt (120g) og med et stort og tydelig display med bakgrunnsbelysning kan den brukes under alle forhold. En perfekt sak å putte i sekken, med andre ord, og med en egen låse-knapp slipper man at den slår seg på i sekken og er tom for batteri når du trenger den.

Den skal ha en batteritid på 12-15 timers bruk mellom lading, og ut i fra hva jeg har sett hittil, kan det se ut til å stemme bra. Den bruker naturlig nok mer batteri når jeg bruker høyttaleren enn hvis jeg kobler til et headsett, og uten at jeg har prøvd det, vil jeg anta at batteritiden vil bli mye bedre med FM-avspilling enn med DAB. Den lades på fire timer, eller mer dersom du bruker den samtidig som den lades. Strømforsyningen leverer 5V/500mA, og det er litt irriterende at de ikke har lagt med en USB-lader istedet for den laderen som er med. Her spørs det om det ikke blir litt lodding etter hvert.

Lyden i den Innebygde høyttaleren er naturligvis noe begrenset, men den er akseptabel for lytting til stemmer, nyheter og slikt. Skal du nyte musikk, er det nok lurt å koble til eksterne høyttalere eller et sett hodetelefoner. De medfølgende «øre-pluggene» var slettes ikke ille, men jeg foretrekker mine Koss Porta Pro hodetelefoner, som ga glitrende lyd sammen med denne lille karen. Jeg prøvde den også mot mine aktive d’feldt audioengine 5 høyttalere, og ble positivt overrasket.

Navigasjonen er grei nok og intuitiv, selv om de med fordel kunne ha kostet på seg en knapp til, det blir litt i overkant mye å holde orden på med den ene multifunksjonsknappen. Volumkontrollen er et sett med pluss- og minusknapper, med mange nok nivå til at det er mulig å finne akkurat det man trenger. Den virker til å være ganske følsom, og tar inn radio i stort sett hele huset mitt uten at jeg engang trenger å trekke ut den innebygde teleskopantennen.

Jeg er altså temmelig storfornøyd med miniradioen min. Synd, selvfølgelig, at den ikke har utbyttbart batteri, men moderne Lithium-Ion batterier pleier å ha en ok levetid, så jeg satser på at batteriet holder seg til jeg uansett får lyst til å bytte den ut!

Anbefales!