Android-TV

Forløperen for denne bloggen, var egentlig en webside jeg oppretta for å få tips til en «TV-PC», altså en multimediamaskin som i alle fall kunne la meg spille video og musikk på TV-en. Dette var tilbake i 2001. I forrige uke gikk drømmen i oppfyllelse, med en EVOTVO MK809II eTV Mini PC!

IMAG0609Jeg har sett denne dingsen tidligere på PS.no, men til nesten 700 kroner, har jeg avventet litt. Jeg fikk imidlertid en mail om at de solgte den for 400 kroner i et par timer, og da var jeg solgt – jeg måtte ha en.

Denne dingsen har en Cortex A9 Dual Core prosessor på 1,6 GHz, 8 GB internlager, HDMI ut og 2 (egentlig 3, men en brukes til strømforsyning) USB-porter. Den kjører Android 4.1.1.

IMAG0614_BURST002

 

Dette er med i pakken: «PC-en», en USB-lader som leverer hele 2000 mA, ladekabel, en liten HDMI-forlenger i tilfelle det ikke er plass til enheten rett på en HDMI-utgang og en overgang fra mikro- til vanlig USD (etter som den ene USB-porten er mikro). I tillegg trenger du en inn-enhet, for eksempel en USB-mus eller mus og tastatur dersom du ikke vil klikke på skjermtastaturet.

«Installasjonen» gikk som en drøm! Det var bare å plugge den i, og slå på TV-en. Jeg har mer enn nok strømforsyninger i TV-kroken, så jeg valgte å koble strømkabelen til en ledig USB-port på TV-en. Det gikk helt greit. Den kom opp med riktig skjermoppløsning med det samme, og oppdaga USB-mus og tastatur uten problemer. Jeg har tastatur og mus fra Zippy. anbefales på det varmeste til slik bruk.

IMAG0619

Det eneste problemet jeg hadde med selve «PC-en», oppdaga jeg temmelig raskt: Android er ikke laget for å brukes med standard tastatur. Tastatursnarveiene fungerte ikke, escape-tasten gjorde ingenting, æ, ø og å fungerte ikke, og så videre. Dette løste jeg imidlertid ved å kjøpe programmet «External Keyboard Helper Pro», som løste hele problemet for 14 kroner og 25 øre.

Dingsen fungerer akkurat som et Android-nettbrett. «Følelsen» på brettet er som forventet fra en Cortex A9-prosessor, som på en middels til god mobiltelefon. Det gikk helt problemfritt å koble seg opp mot det trådløse nettet og oppdateringene installerte seg feilfritt.

Jeg la til noen favorittprogrammer, som Wimp og Voddler, som begge fungerte problemfritt. Det samme gjorde YouTube, med vakker HD på TV-skjermen. Nettleseren (Google Chrome, selvfølgelig) oppfører seg som den skal, og VG TV gjorde seg langt bedre på den store skjermen.

Så til noen skår i gleden: Det som ikke fungerte. NRK er et lite mareritt på Android. Med en app og ekstern spiller, kan jeg få se det meste av det de har på web-tv, men da får jeg ikke tekst. Med spilleren på mobilwebsiden, fungerer det vanligvis nesten annenhver gang. Det er for dårlig, NRK! Videre har jeg for tiden et TV2 Sumo-abonnement, for å kunne se de RBK-kampene de viser. TV2 har en fin app for TV2 Sumo. Men den fungerer ikke p ånettbrett, kun på telefoner! Det er for dårlig, TV2!

Det at Norges største mediabedrifter ikke tar verdens mest utbredte mobilplattform alvorlig, er likevel ikke noe jeg greier å bebreide Android for. Denne dingsen anbefales derfor på det varmeste.

Mens NRK og TV2 anbefales å skaffe seg fungerende nettkringkastere – VG greier det, så hvorfor ikke dere?

 

Nyoppusset stasjonær-PC

For det meste bruker jeg bærbar PC, nettbrett eller mobiltelefon for mine databehov, men av gammel nerdeinteresse, og fordi jeg er litt for glad i å spille på PC, vil jeg likevel ha en stasjonær PC. Den forrige oppgraderingen gjorde jeg i 2007, så det var sannelig på tide. 

Nå er denne postingen litt forsinket, da – for oppgraderingen begynte i april i år. Men den ble fullført først i dag, så det var en passende anledning til å fortelle om «ny»-maskina. Det jeg oppgraderte med, er:

  • Prosessor: Intel Core i5 2500K 3,3GHz Quad Core, Z68 chipset, 8GB DDR3 1600MHz
  • Hovedkort: ASUS P8Z68-V PRO/GEN3, Socket-1155 ATX, Z68, DDR3, 3xPCIe(3.0)x16, CFX&SLI, SAT 6Gb/s, USB3.0, FW,
  • Minne: Kingston DDR3 HyperX 1600MHz 8GB Kit
  • Skjermkort: ASUS Radeon HD 7770 1GB GDDR5 PCI-Express 3.0
  • Strømforsyning: Corsair TX V2 650W PSU
  • Harddisk: Intel® SSD 320 Series 80GB 2.5″, 25nm SATA 3 Gb/s (SATA2.0)
  • Skjerm: BenQ 27″ LCD G2750 1920×1080, 50000:1

opplevelsesindexDette var ikke det råeste på markedet i april, heller – men en god konfigurasjon med en passe balanse mellom pris og ytelse. Og Max Payne 3 gled glatt på maksoppløsning og kvalitet, noe som strengt tatt også var poenget.

En spillmaskin må selvfølgelig kjøre Windows, og Windows’ egen opplevelsesindeks gir 7,5 som resultat, og oversikten viser at komponentene spiller godt sammen, med et spenn i delresultatene på 7,5 til 7,7.

Det som jeg ikke var fornøyd med på maskinen, var lagringsdisken — jeg har ikke råd til SSD til annet enn operativsystemet foreløpig, så der brukte jeg to gamle sATA-disker i RAID —  og kabinettet, som var noe jeg fant i kjelleren. Men dette fikk jeg fikset nå før jul!

Harddiskproblemet ble løst med en Western Digital Caviar RE4 1TB SATA3 som riktignok ikke kan måle seg med SSD-en, men som er en himmelvid forbedring fra forrige oppsett. Og kabinettet ble kjempesnasent:

CoolerMaster Scout II

Det er et CoolerMaster Scout II med fire ekstra vifter og en Fractal Design viftekontrollerICY BOX IB-168SK-B Trayless Mobile Rack og en DVD-brenner/BD-leser. Det ble en strålende maskin som jeg er veldig godt fornøyd med. Kabinettet var fantastisk å jobbe med, og anbefales for alle som vil se ut som en seriøs gamer. Men kanskje litt mer lys i det?

Pass på ASUS-laderen din!

De fleste fornuftige produsenter av forbrukerelektronikk med begrenset energibehov, som telefoner, nettbrett, mediaspillere, bluetooth headsett og slikt, har jo samla seg om USB-standarden når det kommer til lading. Noen av dem leverer apparater med standard USB-kabel hele veien, mens andre leverer ladere med USB-kontakt, og sin egen, proprietære kabel.

ASUS hører til de siste, med sin eee-pad. Jeg kjøpte meg en slik for en stund siden, og jeg både var og er strålende fornøyd med denne. Bortsett fra det med ladingen, da.

Du skjønner, denne kom med en flott, skinnende lader med USB-kontakt, og en ledning med USB-plugg i den ene enden, og en proprietær ASUS-kontakt i den andre. Den lada som bare det, ladetiden var glimrende og batterikapasiteten fantastisk. Det var faktisk så lenge mellom hver gang jeg måtte lade, at jeg etter hvert rota bort laderen. Men det var ikke noe problem tenkte jeg, huset er jo fullt av USB-ladere.

Men der ble jeg overraska! For det var nemlig ingen av de andre USB-laderne som virka!

Jeg trodde lenge at det var noe som var feil med kabelen, men et besøk hos min nærmeste elektroforretning fortalte meg at alt fungerte — så lenge det var en ASUS-lader i enden av USB-kabelen. Om jeg kobla den til en PC, en av mange andre ladere eller hvasomhelst spilte ingen rolle, den måtte ha en ASUS–lader.

Googling ga som så ofte ellers svaret. Og nå blir jeg litt teknisk her: USB-standarden sier noe om hva som skal leveres gjennom kabelen når det gjelder strøm. Den sier at det skal være 5 volt og minst 500 milliampere. Alle de USB-laderne jeg prøvde greide de kravene.

Men når det gjelder ASUS’ ladere til eee-pad, så leverer de 15 volt, og 2 ampere! Og det gjennom en USB-kabel. Dette forklarer jo hvorfor eee-pads lader veldig fort – og det forklarer også hvorfor ingen andre USB–ladere fungerer på nettbrettet mitt. Men vil ikke ASUS’ lader grille mobiltelefonen min, dersom jeg plugger den i ASUS-laderen?

Nei, den er laget slik at den leverer de korrekte 5 volt dersom du kobler en «vanlig» dings til laderen. Men dersom du kobler til eee-paden–din, så kommer det 15 volt. Jeg regner med at dette styres av den proprietære kabelen jeg nevnte.

Dette betyr da at du kan lade alle USB-dingsene du har med ASUS eee–laderen din. Det er jo greit. Men du kan ikke lade eee-paden din med alle USB-laderne dineSå derfor: Ta vare på ASUS-laderen din!

Nå går det mot sommer!

… for i dag har jeg skifta til sommerhjul på bilen! Jeg lurte lenge på om jeg skulle sette bort dette til fagfolk i år, men jeg gidda altså en gang til. Og i ettertid slår det meg at det egentlig ikke er så mye jobb, bare man stiller forberedt, og gjør det så lite ubehagelig som mulig. Og så er det noen tips man bør ta med seg, da:

1. Bruk en god jekk

Den siste bilen vi kjøpte oss har en helt grei jekk, men mange av de jekkene som er med nyere biler, er bare til pynt eller nød. En garasjejekk fra Biltema eller lignende, gjør jobben til noe mye hyggeligere – og ikke minst, sikrere. Men les instruksjonsboka til bilen, og bruk de tiltenkte punktene for å jekke den opp.

2. Bruk et hjulkryss og vektstangprinsippet

Det følger sjelden med noe skikkelig hjulkryss når du kjøper bil, heller. Det er omtrent en nødvendighet. Jeg har et slikt, og jeg bruker et stålrør i tillegg. Hjulmutrene sitter nemlig uforskammet godt enkelte ganger, og å ødelegge rygg og armer på å slite med slike, gjør hele jobben til noe utrivelig. Et hjulkryss og en vektstang, gjør dette til en lek!

Dersom du faller for fristelsen til å bruke vektstanga til å stramme mutrene også, så vær forsiktig – de skal sitte veldig godt, men ikke jæ**ig godt!

3. Husk å ha det behagelig

Da jeg var ung, var det ikke noe problem å knele på asfalten og bære minst to hjul om gangen. Det var den gangen jeg, med hjelp av Ellen, skifta hjul på vår gamle Ford Ka på 16 minutter! Men nå tar det lengre tid. Og nå setter jeg av god tid, jeg bærer ikke mer enn hva jeg er komfortabel med, jeg bruker et sitteunderlag under knærne når jeg kneler foran hjulet og så videre. Det handler ikke om å vinne kampen i depotet, det handler om å vinne familiens respekt – og den får du selv om du ikke pines.

Så planlegg, og sørg for at du har alt du trenger før du begynner. Og iverksett gjerne tilgjengelige barn til bæring og slit.

4. Gjør deg ferdig

Det å rydde på plass jekk, verktøy og slikt, tror jeg alle kan. Men hva med vinterhjulene? Du triller dem vel ikke bak i garasjen og later som ingenting, gjør du vel? Noe av det viktigste med hjulbytte, er å gjøre klart for neste gang! Vasking av hjul er et «must». Og der er det kjemikalier som gjelder.

Jeg har brukt av den typen som du sprayer på, venter til den blir lilla og deretter skal du spyle den av. Det fungerer selvfølgelig ikke så enkelt, mitt tips er å spraye på, vent veldig lenge – kjemikaliene må få tid til å virke – og vask deretter av med vann med vanlig oppvasksåpe. Spyl rent, og felgene er som nye! Da blir det mye hyggeligere å ta dem frem ved neste skifte.

Og du verden hvor mandig du føler deg når du er ferdig! Det er nesten så det er sin egen belønning!

ASUS Slider SL101

Jeg skal innrømme at det tok en stund før jeg fikk troen på nettbrett. Men med min historie for slikt, er ikke det så rart – vi var ganske langt inne på 2000-tallet før jeg trodde på alle de som spådde at mobiltelefonene ville bli så viktige for folk som de nå har blitt, også. Så da alle de forstørrede telefonene, som det stort sett ikke gikk an å ringe med en gang, begynte å komme på markedet, er det ikke fritt for at skepsisen var der igjen. Men som med all sunn skepsis, blekner den i kunnskapens lys, og etter hvert som jeg har blitt godt vant til min Android-telefon var det lett å se hvor mye nyttig man kan bruke et nettbrett til.

Jeg sleit også litt med å skjønne hva du kunne bruke et slikt til, som du ikke kunne gjøre med en smarttelefon eller en bærbar PC. Sannheten er vel egentlig at det ikke er så veldig mye, bruksområdene er i veldig stor grad overlappende. Men det er ikke poenget, snarere tvert i mot – nettbrettene er for meg mest praktiske som nettopp enda et interface mot alle de tjenestene jeg bruker, rett og slett, men lettere og mer portabelt enn en bærbar PC, og med større skjerm enn en telefon.

Det er imidlertid én ting jeg savna på de nettbrettene jeg prøvde å trykke på oppigjennom: Et skikkelig tastatur. Skjermtastatur er greit nok for SMS og Twitter, men når man skal skrive tekst, blir det bortimot umulig å nøye seg med dette. Og joda, det finnes Bluetooth-løsninger, dockingstasjoner og alt det der – men da blir det så mye å bære med seg, at man likegodt kan ta med en netbook. Så derfor greide jeg meg lenge uten noe nettbrett, selv etter at jeg hadde innsett at det var en smart ting å ha.

Men så skjedde noe som fikk meg til å skifte mening: ASUS Slider SL101. Jeg kom ut for et sånt på en COOP Elektro-forretning, og ble fascinert med det samme. Dette er et, på den tiden dette skrives, temmelig bra utstyrt nettbrett med følgende spesifikasjoner:

  • NVIDIA® Tegra™ 2 1.0GHz dual-core CPU
  • 1 GB minne og 32 GB internlager
  • Android™ 3.2 Honeycomb OS (Oppgraderbar til 4.0 Ice Cream Sandwich) med støtte for Flash
  • Ultra-wide 178 graders innsynsvinkel IPS skjem på 10,1 tommer med 1280×800 oppløsning og Gorillaglass.
  • Normal USB 2.0 port
  • MicroSD kortleser
  • 273 x 180.3 x 17.3 mm
  • 960 gram

Men rosinen i pølsa er ikke de tekniske spesifikasjonene. Den som faktisk leser slike, la kanskje merke til at vekta og tykkelsen på denne fjøla er litt i overkant av hva som er vanlig. Og dette er på grunn av et uttrekkbart QWERTY-tastatur, som gjør maskinen til … – vel, ikke en bærbar PC, men en hybrid. Siden nettbrett allerede er en slags hybrider, bli dette altså en hybrid av hybriden!

Jeg har brukt dette brettet i noen uker nå, og jeg må si at jeg ikke angrer et sekund på at jeg venta til jeg fant dette med å kjøpe meg brett. Det er litt tungt, javel, men ikke tyngre enn at jeg synes det er greit – det får ungene til å behandle det litt mer forsiktig enn plastlekene sine. Det har en fantastisk skjerm, Android glir glatt og smertefritt på det (kjører ennå Honeycomb, da), Angry Birds har aldri vært morsommere, og tastaturet gjør faktisk at dette har blitt den eneste datamaskinen jeg trenger å ta med meg på kortere turer.

Jeg var ikke helt sikker på tastaturet, men må si at jeg har blitt positivt overrasket. Det er selvfølgelig ikke desktop-kvalitet, men det går helt greit å skrive større mengder tekst på det (brorparten av denne bloggingsen er skrevet på det, for eksempel).

Ladestasjon til Nintendo Wii

De trådløse håndkontrollene til Nintendo Wii var nærmest en revolusjon da konsollen ble lansert for noen år siden. Men trådløse kontrollere krever også energi, så de sluker noen batterier. Nintendo leverer ikke med noen fornuftig måte å møte dette problemet på, så her i huset ble det først engangsbatteri før jeg kjøpte oppladbare batteri til ekstern lader, men til slutt fant jeg ut at jeg ville ha en ladestasjon.

Det finnes utrolig mange tredjepartsvarianter av disse, men det viste seg raskt at ikke alle var like gode.

Ladestasjon fra Gamestop

Dette virket som en god idé. Den kom med batterier, nye batterideksler til håndkontrollene med kontakter og selve ladestasjonen.

Kontantene i ladestasjonen var fjærbelastede, sannsynligvis for å sikre god kontakt. Ladestasjonen kom med en spesiell plugg som kunne settes mellom ledningen fra strømforsyningen og kontakten på WII-konsollen, slik at du slipper at den tar opp en USB-port. Videre var det med to forskjellige varianter av batterikdeksler, og det var noen «innlegg» i selve ladestasjonen. Dette gjør til sammen at ladestasjonen kan brukes med en rekke tilleggsutstyr til WII-en. Til sammen virker egentlig alt dette veldig lurt!

Det som derimot ikke var så lurt, var at det ikke fungerte. Prinsippet med fjærende kontakter virka rett og slett for dårlig, slik at det ikke ble kontakt. Ved akkurat riktig vinkel eller med riktige mengder kontaktspray fungerte det av og til i den ene laderen, men dette er likevel ikke noen akseptabel løsning. Et annet poeng er at selv om dette er svakstrøm, gir ofte dårlig kontakt varmgang, og det er neppe noe en du vil ha stående mer eller mindre ubevoktet på stua.

Så idéen var riktig god, og kunne sikkert fortjene en god skåre, men på grunn av at det faktisk omtrent ikke virker, blir det terningkast 1.

Ladestasjon fra Clas Ohlson

Denne var mer tradisjonell på alle måter. Ladestasjonen kobles inn i en av de to USB-portene bak på WII-konsollen — eller en hvilken som helst annen USB-kontakt med spenning på, da. Batteri og batterideksel er i én del på disse, og ladingen skjer ved at kopperfjær på ladestasjonen treffer kontaktflater bak på batteridekslet.

Dette betyr at denne ladestasjonen ikke fungerer med hverken «jakker» eller annet ekstrautstyr, og at det må fjernes før lading. men likevel; dette er en løsning som er velprøvd, og den fungerer. Det er langt viktigere enn all verdens ekstrafunksjonalitet, og såpass viktig at jeg heller greier meg uten unødig ekstrautstyr.

Begge de to jeg har prøvd, markerer lading med rødt lys under den respektive kontrolleren, og blått lys når batteriet er ferdigladet. GameStop-versjonen hadde et veldig skarpt lys, og lyste enten det var noen kontroller i eller ikke, noe som var temmelig irriterende, samt at det ikke fortalte meg om det var dårlig kontakt eller fulladet batteri som gjorde at det lyste blått. På utgaven fra Clas Ohlson er det ikke noe lys med mindre det står en kontroller i laderen, og lyset er behagelig. Rart hvor mye småting kan ha å si!

En ulempe som begge disse har felles, er selvfølgelig at det ikke er noe standard utstyr her, da. Drømmen hadde jo vært et batterideksel og en ladestasjon som fungerte med standard, oppladbare AA-batterier, men jeg regner med at redselen for at noen skal prøve å lade ikke-oppladbare batterier i en slik og etterpå saksøke leverandøren for millioner av kroner på grunn av sin egen uforsiktighet. Så da får vi nøye oss med løsningen vi har tilgjengelig, og glede oss over at slikt utstyr ikke akkurat koster skjorta.

Men totalt sett anbefaler jeg selvfølgelig Clas Ohlson-utgaven av disse to. I anstendighetens navn skal jeg likevel innrømme at jeg synes det ser ut som om vareutvalget hos GameStop ser ut til å variere en hel del, slik at det kan godt hende at de også selger fungerende ladestasjoner. Men hvis du er på jakt etter en WII-lader, og den de har minner om det første bildet over her — så styr unna!

Squeeze me!

Årets noe forsinkede julegave fra far til far var en erstatning for den gamle web-radioen som begynte å jukse litt, og for en julegave det var! Sjelden har jeg opplevd et nyttigere og mer anvendelig produkt enn Logitech Squeezebox!

Det er i utgangspunktet en mediaspiller. Hvis du installerer et proprietært, gratis serverprogram på din Windows, Mac eller Linux-maskin kan Squeezebox-en spille av musikken du har lagret. men i tillegg er den en nettradio, WiMPklient (Spotify i beta), klient for sosiale medier, podcast-avspiller og så videre. Populærbetegnelsen «Kinderegg» vil være en fornærmelse i dette tilfellet!


Logitech Squeezebox Radio

Den finnes i flere utgaver: Squeezebox Radio med høyttaler, fargeskjerm og batteriopsjon, Squeezebox Boom med kraftig forsterker og god lyd, Squeezebox Touch med stor berøringssensitiv fargeskjerm og utganger for å koble til en ekstern forsterker og Squeezebox Duet som også trenger egen forsterker, men hvor all navigering skjer fra en fjernkontroll med egen skjerm.

Alle disse er temmelig like å bruke. Du kan styre dem fra knappene på apparatet eller touch-skjermen for dem som har det, eller via fjernkontroll. Hvis du har flere Squeezebox-er i huset, kan du også linke dem slik at valgene du gjør på en av dem, gjelder for alle. Videre kan du styre dem via et web-grensesnitt på Squeezebox Server, via Mysqueezebox.com eller via din smarttelefon (jeg fant tre-fire forskjellige programmer for dette på Android Market). Standardinnstillingene er også stort sett greie, den kom for eksempel med de fleste norske radiokanalene forhåndsvalgt i kategorien «Local Radio».

Jeg har både en Radio og en Touch her hjemme. Oppsett og navigasjon er enkelt og intuitivt på begge to, selv om alle alternativene på dem selvfølgelig gjør at det er ganske mye å sette seg inn i. Begge spillerne har både trådløs nettforbindelse og mulighet for nettverkskabel. Radioen har i tillegg minijack auxinngang og utgang for høretelefoner. Touch har (naturlig nok) utganger for å koble spilleren til «stereoen» eller et par aktive høyttalere — til og med digitalt — og en USB-inngang slik at jeg du spille av filer fra en USB-enhet.


Inn- og utgangene til Logitech Touch

For å ta Touch-en først: Lydkvaliteten er bra, ut fra hva jeg kan bedømme (men jeg har bare spilt musikk fra komprimerte lydkilder, da). Den er veldig intuitiv å bruke, med touchscreen og navigasjons-snarveier som jeg oppdaget uten å se i noen bok. Tekst-input kan skje via skjermtastatur, ved fjernkontrollvalg eller på «SMS-måten» med talltastatur på fjernkontrollen.

Når det gjelder Radio-en, har den også glimrende lydkvalitet etter størrelsen å dømme, med en god, toveis høyttaler. Men det er jo en relativt liten mono-avspiller, så det gir noen naturlige begrensninger. Jeg kjøpte en tilbehørspakke med batteri og fjernkontroll, og ulempen med den litt mindre skjermen og litt mer omstendelige navigasjonen oppveies av mobiliteten som batteridriften gir. Den spiller i timesvis på fulladet batteri, noe som er litt imponerende med tanke på at den bruker trådløst nett og har skjerm som alltid er på når den spiller.

Begge spillerne er raske, det tar bare et sekund eller to å skifte radiokanal eller sang, de virker stabile uten noen «dropouts» eller «freezes», de virker som om de er veldig stabile nettverksklienter og responsen under navigasjon og søk er kjapp og presis.

Men det fremste med disse spillerene er altså det som er «rundt» dem. Serverprogrammet, som jeg har installert på en «kjellerserver», er enkelt å installere og lite ressurskrevende. Videre har jeg laget meg en konto på Mysqueezebox.com, hvor du kan legge til tjenester som last.fm, WiMP og et utall andre, du kan legge til podcasts og egendefinerte nett-radiokanaler og starte fjernkontroll av enhetene dine.

Dette høres kanskje ut som et reklameinnslag, men jeg er bare så positivt overrasket over Squeezebox-en at det kommer litt av seg selv. Skal jeg være kritisk, er det jo litt dumt at den ikke er kompatibel med DLNA-servere, at det kan bli litt for mange valgmuligheter og at batteri ikke er standard på Squeezebox Radio. Men uansett, når du kjøper med batteriet, og ligger på sofaen eller i solstolen med en Squeezebox Radio på magen med hele katalogen til WiMP tilgjengelig — da er det vanskelig å være noe annet enn fornøyd!

Go’lyd fra godt kjøp II

Forrige gang jeg postet om godlyd, var det fra et par rimelig bråkete høyttalere som jeg fremdeles er veldig glad i. Men innimellom dukker det opp andre krav. Blant disse kravene, er andre familiemedlemmers krav om at det av og til må gå an å ha det litt stille i huset — for eksempel når barna skal legge seg og slikt.

Jeg har hittil løst dette problemet med et par Koss Porta Pro hodetelefoner, som jeg fremdeles er glade i, men de har et par-tre ulemper jeg gjerne ville bøte på: De bråker for omgivelsene, jeg får aldri til å gjøre av kabelen noe fornuftig sted når jeg er ute og går og det er litt tungvindt å spille musikk på telefonen fra vanlige hodetelefoner, og så bli oppringt. Jeg tror jeg har mistet alle samtalene som har kommet når jeg har gått med tradisjonelle hodetelefoner.

Men så oppdaget jeg Sennheiser PX 210 BT!

Dette er et par geniale hodetelefoner! De er trådløse med Bluetooth-tilkobling, og leverer glimrende lyd over A2DP-protokollen. Ja, lyden er nok noe av det beste jeg har hørt fra hodetelefoner noen gang, med distinkt og bestemt bass, skarp, men ikke gjennomtrengende diskant og en fantastisk detaljrikdom.

De er «lukkede», noe som gjør at du slipper å plage de rundt deg. Klokkene er ikke store nok til å dekke ørene, de ligger «på øret», men det fungerer greit, og kjennes ikke ubehagelig. Slike lukkede klokker gjør deg temmelig asosial, men innimellom er det å foretrekke. De er som nevnt trådløse, noe som er fantastisk greit. Riktignok er det bare Bluetooth-trådløst, så rekkevidden er ikke den store, men likevel slipper du den irriterende kabelen. Likevel kommer det med en «kabel-opsjon», det er med en kabel som gjør at du kan bruke det hvis batteriet dør, og ikke minst; at du kan bruke det ombord på fly. Det er til og med en overgang fra «fly-hodetelefon-uttak», det der med to kontakter, til vanlig minijack. Så du kan lytte til flyradioen eller din egen MP3-spiller med kabel.

Ladetiden er oppgitt til tre timer, noe jeg tror stemmer, mens brukstiden er ti, noe jeg ikke har kontrollert. Men det virker ikke som om de spiser batteri. Batteriet er proprietært, men Sennheiser reklamerer med at det er utskiftbart, så du trenger ikke å kassere disse selv om batteriet begynner å slite.

I tillegg har dette headsettet en innebygget mikrofon. Hvor den er plassert, aner jeg ikke — den vises ikke, med mindre det er det bittelille hullet som skimtes foran på høyre øreklokke. Men det gjør altså at disse hodetelefonene også fungerer som et trådløst headsett til mobiltelefonen din! Og lydkvaliteten der var også fremdragende. Jeg kan imidlertid forestille meg at det er litt ømfintlig for bakgrunnsstøy, men det har jeg ikke fått prøvd enda.

På høyre øreklokke har du knapper for «forrige og neste», dersom du bruker en musikkavspiller som støtter dette, det er volum opp og ned-knapper som fungerer uavhengig av avspillingsprogramvaren og det er en knapp for å ta telefonen, starte musikken eller hva som nå er aktuelt. Det er også dette som er «av/på-knappen».

Lading skjer med et medfølgende nettadapter med USB-utgang, og hodetelefonene har mikro USB-inngang. Passer meg bra, siden jeg har det samme på mobiltelefonen min. Videre følger det som nevnt med kabler for å koble det mot lydkilder via mini-jack, og adapter til flybruk, og det er med ymse kontakter til nettadapteret, slik at du kan bruke det over hele verden hvis du er av dem som reiser mye. Videre er det med en fin liten veske med plass til headsettet og i alle fall noen av de nødvendige kablene.

God lyd. Glad mann. Og glade, sovende barn … — Terningkast fem (hadde blitt seks om prisen hadde vært litt mer fornuftig) og to tomler opp!

Ja til radio!

Jeg er glad i radio, og ønsker i utgangspunktet en digitalisering av radionettet velkommen. Jeg har et par DAB-radioer som jeg er veldig fornøyd med, og nyter det økte kanaltilbudet og den stabile lydkvaliteten.

Men det er en ting jeg har savnet i DAB-verdenen: Friheten til å lytte på radio der jeg vil. DAB-radioer er store, de jeg har sett har bare unntaksvis hatt batterimulighet, og de har vart kort tid på batterier. Men nå har jeg funnet en radio for meg: Sangean DPR-34 Plus.

Dette er en bitte liten (56×102 x 22mm) portabel DAB+/DAB/FM RDS mottaker med innebygget, oppladbart batteri. Med pianolakkfinish ser den delikat ut, den er lett nok til å ta med seg over alt (120g) og med et stort og tydelig display med bakgrunnsbelysning kan den brukes under alle forhold. En perfekt sak å putte i sekken, med andre ord, og med en egen låse-knapp slipper man at den slår seg på i sekken og er tom for batteri når du trenger den.

Den skal ha en batteritid på 12-15 timers bruk mellom lading, og ut i fra hva jeg har sett hittil, kan det se ut til å stemme bra. Den bruker naturlig nok mer batteri når jeg bruker høyttaleren enn hvis jeg kobler til et headsett, og uten at jeg har prøvd det, vil jeg anta at batteritiden vil bli mye bedre med FM-avspilling enn med DAB. Den lades på fire timer, eller mer dersom du bruker den samtidig som den lades. Strømforsyningen leverer 5V/500mA, og det er litt irriterende at de ikke har lagt med en USB-lader istedet for den laderen som er med. Her spørs det om det ikke blir litt lodding etter hvert.

Lyden i den Innebygde høyttaleren er naturligvis noe begrenset, men den er akseptabel for lytting til stemmer, nyheter og slikt. Skal du nyte musikk, er det nok lurt å koble til eksterne høyttalere eller et sett hodetelefoner. De medfølgende «øre-pluggene» var slettes ikke ille, men jeg foretrekker mine Koss Porta Pro hodetelefoner, som ga glitrende lyd sammen med denne lille karen. Jeg prøvde den også mot mine aktive d’feldt audioengine 5 høyttalere, og ble positivt overrasket.

Navigasjonen er grei nok og intuitiv, selv om de med fordel kunne ha kostet på seg en knapp til, det blir litt i overkant mye å holde orden på med den ene multifunksjonsknappen. Volumkontrollen er et sett med pluss- og minusknapper, med mange nok nivå til at det er mulig å finne akkurat det man trenger. Den virker til å være ganske følsom, og tar inn radio i stort sett hele huset mitt uten at jeg engang trenger å trekke ut den innebygde teleskopantennen.

Jeg er altså temmelig storfornøyd med miniradioen min. Synd, selvfølgelig, at den ikke har utbyttbart batteri, men moderne Lithium-Ion batterier pleier å ha en ok levetid, så jeg satser på at batteriet holder seg til jeg uansett får lyst til å bytte den ut!

Anbefales!

Nytt familiemedlem

Vi har fått ett nytt medlem i familien:

En spillerny Ford Focus Titanium 2.0 TDCI Powershift Automat med det meste av utstyr! Det er en flott og morsom bil, akkurat passe stor for oss, og et perfekt reisefølge for mange kortere og lengre helge- og ferieturer i tiden som kommer.