Som tidligere nevnt, sa skjermen min takk for seg uten særlig forvarsel, og den måtte erstattes. På grunn av ikke-akkurat-Røkkeøkonomi, kunne jeg imidlertid ikke velge helt fritt på øverste hylle. Men jeg fikk likevel en OK skjerm.

Det jeg spekulerte mest på da jeg skulle kjøpe, var størrelsen. 19’’ flatskjermer er jo det som er standarden nå, men en 19’’ flatskjerm har ikke flere piksler enn en 17’’ – så da budsjettet var stramt, valgte jeg en 17’’ for å få mest igjen for pengene. Valget falt på en Samsung Syncmaster 710T, siden jeg har sett mange bra skjermer fra den koreanske giganten. Prisen kom da på godt under tre tusen, til og med med porto og miljøgebyr – noe jeg anså som akseptabelt.

Skjermen kom fram, kartongen var noe skamfert i posten, men heldigvis er slike ting godt pakket. Den ble levert med både DVI og VGA-kabel, godt for meg som har DVI ut på skjermkortet. Bildet var så bra som jeg hadde håpet på, fargegjengivelsen virker veldig fin og autojusteringen fungerer smertefritt. Størrelsen fungerer greit, jeg bare justerte opp tekststørrelsen en tanke i operativsystemet. Så alt er bra så langt. Men det er mer!

For det som virkelig imponerer med denne skjermen, er foten. Det er en kraftig, rund fot med rotasjon, “flipp” slik at man kan sette bildet på høykant og en fjærbelastet “heis” slik at man kan justere den i høyden. Den står godt på foten, og selv om basen virker tung og solid, tar den ikke særlig stor plass. Dette var en imponerende finesse på en skjerm som tross alt ligger i økonomiklassen. Og selvfølgelig kan foten skrues av, og skjermen henges opp i en standardbrakett. Men jeg skulle hatt en veldig god grunn til å gjøre det.

Martin skryter av Samsung i den forrige skjermbloggingsen min, og jeg vil henge meg på den. Jeg hadde som sagt tro på Samsung da jeg bestilte denne, og jeg har heller ikke blitt skuffet denne gangen.

Akkurat da jeg skulle klikke meg inn på Wilhelm Møller Pedersens blogg, gikk skjermen fullstendig i svart. Jeg lurte litt på om Wilhelm var så kontroversiell at skjermen ville beskytte meg, men nærmere ettersyn viser at det nok ikke er det som er problemet.

Skjermen har nok bare dødd, og når jeg prøver å starte den opp igjen, kommer det bare en merkelig tikkelyd fra den. Skikkelig irriterende. Av to grunner, egentlig: Jeg tror egentlig den er så ny at det er reklamasjonsrett på den – men kan ikke for mitt bare liv huske hvor jeg kjøpte den hen. Et søk etter “Proview” blant ordrehistorikken i de nettbutikkene jeg har handlet med, gir heller ikke noe resultat.

Eller så er det kanskje denne skjermen jeg fikk i gave fra Ellen en gang – og i så fall er butikken konkurs for lenge siden, og jobben med å lete opp importøren tar sikkert mer tid enn det er verdt.

Det andre irritasjonsmomentet er at jeg har egentlig ikke råd til å bytte den ut nå. Jeg fant en Samsung LCD-skjerm til en overkommelig penge, men det er nok ikke den skjermen jeg egentlig ville kjøpt hvis jeg selv hadde fått bestemt når jeg skulle bytte den ut.

Vel, vel. Nå sier Ellen ved siden av meg her at den kanskje er eldre enn 5 år, og at det bare er jeg som begynner å huske dårlig. Håper hun har rett. Da er det jo bare en ting å irritere seg over. Og ok – jeg gleder meg litt til å få nyskjermen.