Det er refleksens dag i dag, og alle som er glad i livet og ferdes utendørs bør ta med seg påminnelsen om å iføre eller påføre seg noe reflekterende før man legger ut på tur.
I den forbindelse hører jeg på NRK Nordland, hvor Trygg Trafikk er ute og deler ut reflekser på gata i Bodø. Der har de merket at barna er langt flinkere enn de voksne til å bruke refleks. Og jeg hører følgende gullkorn:
Det er jo faktisk de voksne som blir oftest påkjørt av bil. Og da er det jo litt paradoksalt at det er de som er minst flinke til å bruke refleks!
Paradoksalt!? Jeg synes det høres helt naturlig ut, jeg. Det forteller jo at refleksen faktisk redder liv — og er en god grunn for oss voksne til å bruke refleks!
Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av «skyt-for-å-drepe»-spill. Selv om jeg nok har prøvdDoom, brukte jeg nok noen flere timer på å leke borgermester i Sim City, og mens andre sikla etter Lara Croft i Tomb Raider, sikla jeg kanskje like mye etter de lekreste «deltagerne» i Gran Turismo III og IV.
Men på anbefaling fra en god venn, prøvde jeg likevel spillet Max Payne. Og på tross av lite sammenligningsgrunnlag, nøler jeg ikke med å utrope dette til det mest spennende spillet jeg har spilt, og til en absolutt ener i underholdning. Det er kanskje mange andre spill som slår Max Payne på enkeltområder, men den totale opplevelsen i spillet er uslåelig.
Tegneserietemaet som skaper overgangene setter stemningen akkurat midt i «Film noir»-gata, og bidrar til å skape den surrealistiske stemningen gode spill skal ha. Historien er såpass overdrevent tragisk og passe uhyggelig fortalt at figuren blir troverdig, mens mysteriet har alle faktorene et slikt mysterium skal ha; mafia, narkotika, femme fatales og et snev overnaturlighet. Den tegneserieinspirerte grafikken er fantastisk, spesielt tatt i betraktning at vi snakker om et spill fra 2001, og «bullet time» og kreativ bruk av kameravinkler, gjør skillet mellom spill og underholdning tidvis behagelig flytende. Men stemningen, den er der hele tiden.
Max Payne er en interaktiv fusjon av gode tegneserier og stilrene filmer, og for en som er glad i begge deler, måtte det bli en suksess. Som selvfølgelig ikke kunne følges opp, «Max Payne 2: The Fall of Max Payne» ble aldri helt det samme, og «Max Payne 3» har jeg ikke prøvd, engang. Stemningen fra den første episoden ble aldri gjenskapt.
Men nettopp derfor var det en glede å se traileren til filmen Max Payne, som har premiere om ikke lenge. Her er nemlig stemningen lett gjenkjennelig, Max Payne er akkurat like hardkokt som han skal være og New Yorks Hell Kitchen er akkurat like svart/hvitt — bokstavelig talt — som det skal være. Følelsen nediver øverste del av ryggen er den samme under denne traileren, som den var da spillet lasta. Filmer som denne, basert på spill, er jeg vanligvis temmelig kritisk til. Men når det gjelder Max Payne, er jeg forsiktig optimist!
Etter måneder med reklame, uker med nedtelling og timesvis med egenreklame, gikk lufta endelig ut av ballongen i går: Disney Channel hadde premiere på filmen «Camp Rock» med Demi Lovato og Jonas Brothers i viktige roller.
Vi voksne imøteså vel denne åpenbaringen med et middels gjesp, men blant de to små i huset, var dette markedsført frem til en viktig begivenhet. Og vi kunne ikke være så kjipe at vi nektet dem opplevelsen på et eller annet prinsipielt grunnlag, så fredags kveld — og forøvrig også lørdag formiddag — ble Camp Rock-tid her i huset.
Og når først filmen snurrer og går blir det jo til at de voksnes øyne også dras mot skjermen, enten vi liker det eller ikke. Men overraskende nok fant jeg ut at jeg likte det mer enn jeg ikke likte det, denne gangen. Jeg mener, Camp Rock er en Disneyprodusert ungdomsfilm anno 2008 med alt det forferdelige det innebærer, men det er noe av det beste i den genren jeg har sett på lenge. Den er ikke konsekvent overtydelig, det finnes rom for å tenke seg om noen ganger. Og rollefigurene er litt mer nyanserte enn Disney har hatt for vane. Skuespillerprestasjonene er selvfølgelig gode, slik de alltid er hos Disney, men i tillegg er talentene kanskje tydeligere enn på lenge i denne filmen.
Og når campen nesten er over, og finalejammen får en sent påmeldt deltager opp på scenen, presenterer filmen til og med en sang som jeg synes er temmelig bra — selv om den nok må puttes i skuffen «Guilty Pleasures» snabbere enn svint: Renee Sandstroms «Here I Am»:
Så nå er vi til og med Disney-fans her i huset. Hva blir det neste?
TV Norge har startet en ny «jeg vil bli berømt i femten minutter»-serie under navnet «Grease». Serien, hvor man skal stemme frem en ny Sandy og Danny til en oppsetning av musicalen, er kanskje en av de dårligste i genren, men den førte til en god ting: En reprise av filmen Grease.
Det er en film jeg nok har sett flere ganger enn jeg bør (og kommer til) å innrømme, men jeg kan vel uansett ikke stikke under en stol at jeg synes den er underholdende.
Ok, romansen mellom Sandy og Danny er rimelig kjedelig selv om John Travolta er tøff og Olivia Newton-John er knalldeilig. Og budskapet om at du må slutte å være deg selv for å komme noen vei, er jo til å spy av. Men det er ikke det som driver filmen!
At Grease handler om et par og deres romanse, det er klart. Men paret er Betty Rizzo og Kenickie — og i mine øyne er hovedpersonen først og fremst den førstnevnte.
Rizzo er alt det pene piker i USA definitivt ikke skulle være på femti- og tidlig sekstitall. Hun er seksuelt aktiv, hun er sta og egenrådig og hun bryr seg absolutt ikke om hva andre mener hun bør gjøre eller hva som er passelig for «pene piker». Utad er hun sterk og selvstendig, men i filmen aner vi likevel at det koster henne en hel de. Det er ikke enkelt å stå i mot konformitetspresset — men for Betty Rizzo er det viktig nok til at hun betaler hva det koster.
Med en kvinne som Betty i forgrunnen forsvinner Kenickie litt i skyggene, men han er også verdt et ekstra blikk. Danny Zuko er jo the T-birds’ ubestridte leder, og alle i gjengen lystrer jo hans minste vink. Det vil si, alle unntatt Kenickie. Han dater Betty selv om Danny åpenbart har en historie med henne, han jobber om sommeren for å tjene penger til bil selv om «de kule gutta» tilbringer ferien på stranda. Og Etter hvert skjønner vi at Danny Zuko er fanget av gjengens forventninger til ham mens Kenickie er den eneste i T-bird-gjengen som gjør det som passer ham best.
Og når Rizzo tror hun er gravid, er Kenickie klar til å ta ansvaret, og sier i fra om det. Men Betty Rizzo er vant til å ta vare på seg selv, så hun sier det ikke er hans. Og når Sandy, som har hørt ryktene, spør om det er noe hun kan hjelpe til med, får hun klar beskjed: «I can take care of myself — and anyone else that might come along …».
Joda, Grease er fremdeles en underholdende film. Men Sandy og Danny er bare staffasje — dette er filmen om Betty og Kenickie, det er det ingen tvil om.
I kveld har det vært norsk finale i MGP Jr. og siden «Lasses nye og forbedrede hjemmeside» er selve kilden for MGP-stoff, så kan jeg jo ikke unnlate å nevne det. Jeg bruker å la være å sette karakterer på alle de flinke ungene som deltar, og jeg skal ikke bryte med den tradisjonen i år. Men likevel må jeg innrømme at jeg synes det var en glimrende vinner!
The BlackSheeps med sin «Oro Jaska Beana» er rett og slett vanvittig gode. Jeg får DePress-assosiasjoner, og det sier ikke lite. Teksten er morsom, og hvis man skal være dyp, går det an å finne en mening i den også, og fremførelsen er rett og slett imponerende:
The Battery med «Tenke nå» som tok andreplassen er også et godt stykke arbeid, og nivået var generelt veldig høyt i år. Kudos til NRK for å gjennomføre dette arrangementet år etter år uten noen flau smak i munnen. Dette er rett og slett dyktige og musikk-glade unger som presterer over all forventning. Jeg gleder meg til Nordisk finale!
25.000 uniformer, 10.000 biler og 5.000 skilt må byttes ut når Posten nå skal få nye symboler og en helt ny profil. I den forbindelse feirer vi med en liten konkurranse og en sang
Konkurranse:
Under her ser du tre forskjellige symboler. Spørsmålet er som følger: Hvilke eller hvilket av disse tre symbolene skal posten ikke bruke?
Vi har også kombinert en liten sang for å feire den store nyheten:
Finner posten nå
Nå skal jeg ut og poste brev for jeg har fått et kall å lete etter et symbol som ser ut som en ball
Reiser over land og strand min reiselyst er stor for det er ikke veldig lett å finne postkontor
Postkontor (finner nå) for deg og meg for det er det vi må ha Postkontor, du vår beste venn, sender brev vi elsker dem
Postkontor (finner nå) jeg blir så lei Men symbolet viser vei Nå har det blitt lett å finne postkontor
(Finner nå) finner posten nå
Melodien til sangen finner dere på Youtube – riktignok med feil navn og tekst, det er en engelsk versjon, men bare la den gå i bakgrunnen mens dere synger postens profils pris.
Det er med skam å melde at det er fjorten dager siden Marit Larsen slapp sin siste låt «If a song could get me you» uten at det er nevnt på denne siden, men nå er det endelig på tide å bryte stillheten.
Det er jo over to år siden jeg kom ut av skapet som Marit Larsen-fan, og nesten like lang tid har jeg gledet meg til neste plate fra Marit. Og «If a song could get me you» er en flott oppfølger, med det samme nydelige lydbildet som vi husker fra forrige plate, stemmen er kanskje enda sikrere enn tidligere og teksten fremdeles lekende. Som første slipp fra et kommende album, lover dette definitivt bra.
Skal jeg ta av meg fan-hatten litt og være en smule kritisk, synes jeg kanskje «If a song could get me you» er litt for feelgood av seg, og nesten for polert. Men det syntes jeg egentlig om første singelen fra forrige album også — og det er sett under ett en av mine favorittutgivelser fra nyere tid. Så; vi feier kritikken under teppet, nyter «If a song could get me you» hos grønnsakshandleren og gleder oss til plate!
Jeg må «innrømme» at jeg aldri har spilt Tomb Raider — og jeg må også tilstå at den langsomme PR-kampanjen foran det siste spillet faktisk har gjort meg temmelig nysgjerrig.
Alison Carroll virker interessant nok både når hun spretter rundt på gym-matta, poserer under vannet eller blir intervjuet av britiske Channel 5. Dette, kombinert med prestasjonskravet utviklerne har på seg foran slipp av enda en ny utgave av spillet og de tekniske mulighetene de har til rådighet, gjør at jeg absolutt ikke avviser at Tomb Raider kan dukke opp på en skjerm nær meg.
Pop-dronninga Madonna fylte femti år i går, og for oss som har fulgt henne siden «Everybody» ble sluppet på singel i 1982, var dette litt av en festdag. Og med masse Madonnaspilling på De Gode Radiostasjonene, har jeg mimret nok til å prøve meg på en liten «fem på topp»-liste.
En glitrende Shep Pettibone-produksjon fra den perioden da alt Madonna tok i, ble til gull.
4: Shoo bee doo
En deilig ballade som høres akkurat ut som de skulle på åttitallet. Vinner hårfint foranCrazy for you.
3: Hung up
Hvem andre enn Madonna kan få sampling til å fremstå som noe nytt — i 2005!
2: Lucky Star
Egentlig kan jo nesten hele førsteplata til Madonna settes opp på en slik «best of»-liste, da, men siden jeg skal velge, plukker jeg ut den John «Jellybean» Benitez-remiksa «Lucky Star». Deilig låt, og vidoen viser hvor knalltøff Madonna var, sammenlignet med øvrige pop-damer fra tidlig åttitall.
1: Into the groove
Etter min mening en av de stiligste poplåtene som er laget. Og filmen Desperately seeking Susan var jo pensum den gangen. Aldri var Madonna kulere, eller Rosanna Arquette søtere.
Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av «skyt-for-å-drepe»-spill. Selv om jeg nok har prøvd 
