Nå er det avgjort. Nettkongen er kåret – og det var jeg som vant! I alle fall hvis man skal ha noe tillit til lokalavisa mi – og det skal man jo.

Det var i lørdagens portrett denne æren ble meg til del. Men det er mulig journalisten var litt farget av et innblikk i en verden som for ham virket ganske spesiell – bloggesfæren, eller hva vi nå skal kalle det. Selv om blogging kanskje har vært vinterens fremste moteord, og til og med den nevnte lokalavisa har Saltenbloggen – en egen blogg for å få leserne til å kommentere aktuelle saker, er dette miljøet tydeligvis ganske spesielt.

Men nå skal det sies at mange av de bloggene jeg leser og linker til er deler av et nettmiljø som er eldre enn bloggefenomenets popularitet. Mange av dem ble jeg vel kjent med gjennom USENET news og IRC, slik at bloggemiljøet bare er en naturlig forlengelse av dette. Men det er også mange som har kommet til senere, mennesker som jeg synes jeg kjenner godt, men utelukkende som nettidentiteter. Jeg synes det egentlig er en grei måte å omgås på, jeg! 🙂

Portrettet er ironisk nok ikke på nett, men jeg har lagt ut en skanning av hele artikkelen her som en jpg-fil for spesielt interesserte – den er 380KB med en størrelse på 2000×1352 piksler.

Ellers må jeg si at det var litt smigrende å bli portrettert. Da jeg ble nestleder i Nordland SV regnet jeg med at det ville bli litt økt medieinteresse, men det var en veldig positiv opplevelse å sitte og snakke med en journalist som faktisk hadde interesse av å finne ut mer om meg, i motsetning til de gangene media vil «ta» oss på grunn av et eller annet vedtak, eller at vi ikke er stormende oljetilhengere alle sammen.

Og så tror jeg aldri at jeg har vært så heldig på et bilde før. Flink fotograf, Arild! Jeg tar gjerne imot en høyoppløselig kopi av det bildet på e-post – adressen min er i bunnteksten.

I det siste har det gått en metadebatt om blogging, hvem som skal blogge og hvordan det skal blogges. Min metabloggefrekvens har vært relativt beskjeden i det siste, så jeg tenkte jeg skulle skjenke verden noen tanker om det selv, også.

I en samtale jeg hadde i dag, kom vi nemlig inn på bloggene til de største løssalgsavisene våre. De har jo flere tilnærminger til bloggefenomenet: det er åpenbart godt stoff for dem, de har egne bloggepostaler hvor hvermannsen kan opprette seg en blogg, og avisenes egne journalister opptrer som bloggere.

Mange synes det blir litt for mye om blogging i avisene. Det forstår jeg egentlig godt, men bare ta det med ro: Det går over. Blogging vil ikke forsvinne, og bloggere vil nok prege mediebildet i fremtiden, også – men grunnen til at ordet blogg finnes i annenhver artikkel akkurat nå, er at det er et moteord i media ennå, omtrent som «Internett» var for ti år siden og «data» for 20. Snart vil media også greie å forholde seg til fenomenet uten å bruke «blogg» i alle overskrifter som handler om at noen på egenhånd har publisert noe på webben.

En del bloggere bekymrer seg litt over alminneliggjøringen som følger av at løssalgsavisene gjør det veldig enkelt selv for bestemor å få seg en blogg på et par minutter. Dette synes jeg er helt greit. Jovisst blir det mange bloggere, og selvfølgelig vil de fleste av disse bli uinteressante, men hva så? Da jeg konverterte hjemmesiden min til en blogg i 2002, var det allerede en del uinteressante blogger der ute, men også mange gode. De fleste av de gode er der ennå, tilveksten har ikke redusert lesegleden for meg. Ulempen ved å ikke være like eksklusiv lenger, veies opp av de gode bloggene som av og til dukker opp i mengden.

Det jeg ser på som et problem med massemedias omfavnelse av bloggesfæren, er i forhold til det journalistiske håndtverket og redaktøransvaret. innimellom er det vanskelig å finne avisenes egne saker mellom alle bloggene på førstesiden, og lesernes egen VG, hvor avisen presenterer det de mener er spesiellt lesbart blant VG-bloggene, blir liggende i et merkelig vakuum mellom redaksjonelt arbeid og bloggetjenester som Bloggarkivet.net.

Men nesten værre er det når journalistene skal blogge. De bloggeinnleggene jeg har lest fra journalister ser stort sett ut til å være skrevet med en ting for øye: Å provosere leserne. spørsmål som «Henger FrPs politikk sammen?», «skal man være bekymret over at 6-7 åringer leker for mye?» og «Er det greit å se ned på folk som stemmer Frp?» som sluttpoeng, får jeg et inntrykk av at provokasjonen ikke er der for samfunnsdebatten sin skylt, men for å sørge for mange visninger av bannerreklamer.

For å bruke det samme trikset selv; Er dette god journalistikk, eller ofrer journalistene all sin integritet og seriøsitet på nettannonsealteret? Jeg er redd for det siste, at hele mediebildet til slutt ser ut som om Oddvar Stenstrøm er rektor på journalistutdanninga, og at vi kan stemme ut de vi ikke liker fra samfunnet. Saklig informasjon og gravende journalistikk ofres for å provosere fram sinte kommentarer i bloggen.

Hvis avisene likevel ser ut som blogger, anbefaler jeg heller Bloggarkivet og Google – så får du være redaktør helt selv!