Jeg fikk en mail i dag, med oppfordring om å stemme på Raymond Hansen til lørdagens utgave av «Norsktoppen», og det er en oppfordring jeg gjerne bringer videre.

Og hvorfor det? Jo, for at i tillegg til å være en knakende kjekk kar, er Raymond Hansen faktisk naboen! Og ok – sangen er litt bra, også — hør selv, Norsktoppen ligger på NRKs nettradio.

Raymond Johansen live under Julejam på Fauske hotell. Bilde fra Elfworld’s photos.

Så, stem på Raymond Hansen på denne adressen: http://www2.nrk.no/underholdning/storenorske/module8.aspx?candidateId=101561.

På nominasjonsmøtet i Fauske SV i går kveld, ble jeg valgt som partiets ordførerkandidat til kommunestyrevalget til høsten.

Jeg takker ydmykt for tilliten, og med masse pågangsmot gleder jeg meg nå til å ta fatt på valgkampen med det for øyet å fortsette moderniseringen av grunnskolen, sikre den desentraliserte strukturen, utvikle Fauske sentrum videre og trygge en sunn kommuneøkonomi.

Godt valg! 🙂

Jeg har vært i Bodø i dag, og før jeg dro, var jeg veldig spent på føret i disse «null-pluss-minus-tider». Men det var tørre og bare veier, og flott å kjøre, så det var ikke noe å bekymre seg over. Derfor irriterte det ekstra mye da det var en bilist insisterte på å lage en relativ kjempekø ved å holde minst 20 km/t under fartsgrensen på dette flotte «sommerføret» ut av byen. Var han vettskremt eller full? Eller var det noe annet?

Etter noen kilometer, kommer det et langt rett og oversiktlig strekke, hvor jeg endelig kommer meg forbi de tre-fire bilene foran meg i køen. Jeg rekket akkurat å kaste et surt blikk på føreren av den langsomtgående Hyundaien før jeg ser refleksvesten foran meg. Jeg demper farten så diskret jeg kan, men det var for seint.

«91 km/t i 80-sonen etter at sikkerhetsmarginen er trukket fra», forklarer den hyggelige men svært korrekte politikonstabelen. «Det blir 2600 kroner, takk.» Den vettskremte billisten hadde radarvarsling på SMS eller noe slikt!

Så, nå hadde jeg kunnet skrevet en sint post om høye bøtesatser. Eller om politiet, som bare kontrollerer på oversiktlige steder og under føreforhold hvor det sjelden eller aldri skjer ulykker. Eller om Hyundai-føreren som under andre omstendigheter trolig selv ville fått bot, for å ha hindret trafikken. Eller om veiene som er nesten kjemisk fri for forbikjøringsmuligheter. Men der må jeg nok skuffe.

Jeg kjørte for fort. Jeg fikk bot. Mitt ansvar, min feil og min regning.

Det er slik at jeg nesten unner de jeg kjørte forbi den råe latteren de sikkert brøt ut i da de så at jeg ble vinket inn. Nesten. Selv får jeg heller utsette den planlagte PC-oppgraderingen litt — og være forsiktigere neste gang.

I Vinterferien ferierte konemor og meg hver for oss, for første gang på lenge. Jeg hadde Trondheimstur sammen med guttene, mens hun dro til London. Og som om ikke det var nok, har hun lagt ut masse London-bilder for å vri kniven ytterligere rundt i såret.

Men OK – sånn i ettertid må jeg si at det slettes ikke var noen dum tur meg og guttene var på heller, da. Tatt i betraktning at det var første gang jeg var alene på fly men en to- og en seksåring, vil jeg nesten si at det gikk glimrende. Og vi lærte og opplevde en del på turen, noen og en hver:

1. Anders er stor gutt som kan passe på flybilletter og reisedokument
2. Pringles potetgull som deles ut flak for flak er glimrende flymat for urolige unger
3. Guttene kan faktisk legge seg i rett tid om kvelden, og holde seg i senga til mellom åtte og halv ni om morningen
4. Lekeplasser er en nødvendighet når guttene skal være borte fra barnehagen mange dager i strekk.
5. Å møte gamle kjente er alltid like hyggelig — og Trine og Vibeke har ikke forandra seg mye siden åttitallet, med et heldig unntak for slikt som grorudpalma og Ball-genseren, da.
6. Eva Merethe, som jeg ikke har sett siden hun var en av de kule jentene på ungdomsskolen, kjente meg igjen! Jeg må også være gjenkjennbar. Jeg synes hun er like kul ennå!
7. Anders er overbevist om at de som driver Toys’R’Us på Heimdalsmyra må være veldig snille.

Alt i ett, var det en flott tur — og neste gang er det min tur til å dra til London, det er i alle fall helt sikkert!

Det er kvinnedag igjen, og jeg gratulerer med dagen og ønsker oss alle lykke til videre i arbeidet for mer rettferdighet.

Og med det samme tar jeg med en Rex Rudi-stripe fra siste utgave av «Nemi»:

Dette er en historie fra virkeligheten, som også fungerer godt som en liten gåte. Greier du den?

Jeg var på ICA Rognan i dag og kjøpte meg lunsj, noen rundstykker og litt pålegg. Det er vinterferie på skolen og kantina er stengt, så det blir ikke noe mat derfra, og jeg har etter hvert blitt for lat til å smøre matpakke. Jeg plukker med meg det jeg skal ha, og mangler penger så jeg betaler med betalingskort.

Jeg har to kort, et for min personlige konto og en for felleskontoen jeg har med konemor. Det gjør at jeg ofte står og tenker meg litt om når jeg skal slå inn PIN-koden i automaten, jeg er ikke helt sikker på hvilken kode som hører til hvilket kort. Og mens jeg står der og grubler, skjer det skumle:

Personen i kassa forteller meg hva koden min er!

«Hva er det du sier?!», utbryter jeg i forskrekkelse, mens jeg kjenner at det går kaldt nedover ryggen min.

Hva var det jeg hadde gjort? Hvordan kunne dette skje? Hvilken informasjon satt butikkdamen med? Alle spekulasjoner er velkomne!

Oppdatert:

Gåten er løst i kommentarfeltet — så hvis du har lyst til å gruble, så gjør det før du leser kommentarene.

Innimellom dukker det små godt mente merkverdigheter opp i innboksen — som da vi alle skulle lære oss å redde Ingrid — og som regel går det i bøtta. Men en sjelden gang kommer det noe som ikke ser så dumt ut, heller. For eksempel det som jeg fikk i dag:

Tenk på de som er glade i deg og legg inn ICE kontaktperson på din mobil nå!

Ambulansefolk har oppdaget at de fleste skadde har mobil på seg, men vet ikke hvem de nærmeste pårørende er i adresselisten. Det kan være smart å ha et felles begrep på den man kan kontakte.

Forslaget er at alle lager en person som heter «ICE» (In Case of Emergency). Under dette navnet står den som du mener bør kontaktes dersom noe hender med deg. Dersom du ønsker flere personer, kan du bruke ICE1, ICE2, ICE3

Dette er en enkel sak å få til, er gratis og kan gjøre en stor forskjell når det gjelder. Lag med en gang en ICE-adresse med et telefonnummer.

Jeg er ikke ambulansesjåfør, så jeg vet ikke hvor mye det har for seg. Men jeg syntes umiddelbart det var en litt god idé – så jeg oppretta en slik kontakt, jeg. Hvis det ikke har noe for seg, er liksom det verste som hender at jeg har en kontakt i lista mi som aldri blir brukt. Og så får vi håpe at ingen noen sine trenger denne.

Ellen har funnet ut hvilken kjendis hun ligner mest på, og utfordrer andre til å gjøre det samme. Jeg er ofte lett å utfordre til slikt, og det at det innbefatter litt kul teknologi, gjør meg ikke akkurat tyngre å be.

Litt overrasket må jeg si jeg ble, etter som jeg altså skal ligne på Liv Tyler. I utgangspunktet var jeg imidlertid rimelig komfortabel med det, etter som hun jo er et flott menneske. Men da det slo meg at jeg kanskje har genmateriale i meg til å bli seende ut som Steven Tyler etter hvert, ble jeg litt skremt …

Landet ligger nede i infuensainflammasjon, og her i huset har over halvparten av husstanden holdt horisontalen i kortere eller lengre tid. Jeg var glad så lenge jeg holdt meg frisk, men på torsdagen våknet jeg med merkbart svekket almentilstand, og så for meg noen dager fulle av snørr og tårer. Men jeg ville ikke gi meg uten kamp!

På torsdags ettermiddag skulle jeg nemlig til Saltstraumen hotell på et representantskapsseminar. Slike blir vanligvis veldig hyggelige i tillegg til at de er interessante, så jeg tok med meg mitt skrantende legeme for å prøve meg.

Etter møter gjennomført med god hjelp av Pinex, fikk vi beskjed om at badestampen var varma opp. Jeg kom til at utendørs, glovarm badestamp kombinert med kald pils i friske, nordnorske kuldegrader etterfulgt av ei badstu på litt over nitti grader kunne gjøre to ting med meg i den formen jeg da var:

1. Det kunne gjøre meg frisk, eller
2. ta livet av meg.

Etter badet følte jeg med bedre enn jeg hadde gjort på hele den dagen, og da jeg våkna på fredagen, var jeg faktisk helt pigg!

Jeg skal ikke avlyse influensaepidemien på egne vegne helt ennå, altså — det er god tid å bli syk på ennå — men kuren anbefales på det varmeste enten den virker eller ikke.

Etter å ha lest i årevis om hvor sunt det er med et glass vin eller to både i ny og ne, har det vært litt vanskelig å være usunn ølhund. Det vil si, etter noen øl, glemmer man jo hele helseaspektet, da — men under de to-tre første har samvittigheten gnagd en smule. Men nyere forskning kommer til unnsetning nok en gang.

Nettstedet E24.no viser til en undersøkelse som tyder på at myten om ølets manglende sunnhet nå står for fall. En gjennomgang av 3,5 millioner kassalapper viser at de som kjøper vin, kjøper sunnere mat enn de som kjøper øl. (Jeg må for ordens skyld nevne at dette er en dansk undersøkelse. Vinkassalappene her til lands er nok også ganske uten usunn mat, men det har helt andre årsaker). En eventuell helsegevinst kan dermed like gjerne komme av oliven og kalorifattige produkter som av druevinens helsebringende effekt.

E24 konkluderer i den noe defensive overskriften «Vin likevel ikke sunnere en øl», noe som jeg mener er å snu det hele på hodet. Dette er en helt klar mulighet for oss som er glad i en kald pils. Det skal nok noe til før jeg blir full nok til å spise oliven, men jeg har allerede gått over til sunnere margarin på brødskiva. Et par-tre lett-alibier til nå, så er jeg nok like sunn som den gjennomsnittlige vinoman, uten å gi slipp på en eneste bayer.

Hurra for vitenskapen!