I dag går den siste MGP-semifinalen av stabelen, og de faste leserne av denne bloggen er kanskje overraskede over at disse ikke har vært nevnt med et ord, etter som jeg har vist meg som en stor eurovisjonsfestivalmann ved tidligere anledninger. Grunnen til tausheten er todelt.

For det første, går det an å overdrive. Jeg mener, masse semifinaler for å stjele SMS-kroner fra ungene (og slekta til utøverne) er sikkert god butikk. Men det blir ikke nødvendigvis god TV av det. Melodi Grand Prix er en happening, og det går an med så mye glam og tull fordi det bare er to kvelder i året. Å utvide dette, er litt som å prøve seg med ønskereprise på “Tre nøtter til Askepott” i april – det fungerer dårlig.

For det andre, er det en grunn til at en del av disse sangene skulle ha vært valgt bort lenge før en finale. De suger! Jeg fikk ikke med meg alle sangene fra første semifinale, med de som gikk videre var ille, så jeg grøsser ved tanken på de som ble igjen. På den annen side, var det bare så vidt de to fungerende sangene fra Bodø kom seg videre – det var de som fikk sånt der “frikort” eller hva det heter (enda en måte å tappe SMS-kroner på) – se det kan jo hende at det var noe brukandes som ikke kom seg videre fra Alta.

Og Bergen hittil? Hun der som synger på norsk er ikke så ille, men det er jo så gjennomført Grand-Prix-musikk at den ville ha forsvunnet fullstendig dersom vi hadde sendt den til en finale. Ellers har det hittil vært bare sorgen. Og ennå har ikke Tor Endresen vært på scenen. Grøss.