Den rike smaken

Klokka er åtte om morgenen, men temperaturen er allerede nærmere 30 grader. Liso (11) og Mdyenso Soda (12) graver i jorda med en kniv på jakt etter mus. Et godt proteintilskudd til den evinnelige maisgrøten.

illustrasjon

Vi er på en tobakksfarm i Nkhotakota-distriktet i Malawi, et lite land i det sørlige Afrika. Malawi er storeksportør av burleytobakk, som brukes i sigarettmerker som Marlboro, Prince og Caines.

Les resten i Magasinet. Jeg skammer meg over at jeg en gang røykte.

5 tanker om “Den rike smaken

  1. Det er fint at du skammer deg over å ha vært røyker, men det er alt for lett å hoppe på vogna av dårlig samvittighet når en leser slike reportasjer. Ikke misforstå, jeg avskyr menneskene som eier tobakksfabrikkene. Hvordan de kan gå til sengs om kvelden vel vitende om at de selger produkter som dreper 5000 nordmenn årlig er for meg en gåte, og ja, de har et ansvar i det reportasjen omtaler.

    Men hva med landene selv? Det omtalte landet styres av de som eier landene tobakken dyrkes på, de holder igjen lover som ville ha hindret dem i å kunne utnytte folk til slavearbeid og de tillater kynisk utnytting av sine egne. For ikke snakke om å gi folk utdannelse og muligheten til å leve av å dyrke andre ting enn tobakk. Let’s face it, skal vi nå målene våre med røykekutt blir det mange arbeidsledige der nede. Vi har alt for lett å synes synd på Afrika men alt for vanskelig å stille krav til dem.

  2. Nei, fyfasen det der kan du ikke mene Elf. Tenk på hva som skjedde i Nicaragua og i Chile! Straks et land tar tilbake det som rettmessig er deres setter vestlige krefter en stopper det. Det er kapitalismens skitne baksider som rår i u-landene.

  3. Elf: Det er flere poeng her, da: For det første, er nok Scandinavian Tobacco Cos økonomiske ressurser temmelig mye kraftigere enn Malawis. Og vi vet vel alle at kroner snakker temmelig mye høyere enn menneskeretter, rettferdighet, etikk og moral? Det hviler derfor et særlig ansvar på den som faktisk har penger.

    For det andre, er det ikke sikkert at arbeidsledighet på grunn av boikott er det verste som kan skje med disse arbeiderne, les f. eks: http://www.norwatch.no/index.php?artikkelid=1045.

    For det tredje, jobber disse arbeiderne under forhold som til og med Tiedemanns norske ansatte protesterer mot, og betegner som slaveri. En mindre mett og fornøyd fagbevegelse ville nok reagert kraftigere.

    Og til slutt: Selv om deler av ledelsen i Malawi muligens er korrupt og egoistisk, fritar ikke dette meg for sosial samvittighet. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke bry seg, men det er ikke alltid jeg greier det.

    Jeg skrev derfor dette i solidaritet med Liso og Mdyenso – og millioner av andre i deres situasjon. For de det går utover, er så godt som alltid uten skyld.

  4. Lasse: Ok, ser kanskje at jeg framstod som mer pragmatisk og kynisk enn jeg mente å gjøre. Jeg mener selvsagt ikke at jeg som forbruker (generelt sett, jeg røyker jo ikke) har et moralsk ansvar for hva som skjer i verden. Jeg mente heller ikke at vi ikke skal bry oss om hva som skjer i Afrika. Og selvagt, Liso og Mdyenso er helt uskyldige.

    Men, at jeg skal sitte i Norge og ta på meg all skylden går jeg ikke med på. Disse landene har regjeringer som i stedet for å utnytte de naturresursene de har meler sin egen kake. De setter befolkningsgrupper opp mot hverandre og bedriver landbrukspolitikk som i stedet for å lage dyrkbar mark går ut på å gi makt til sine allierte for at de ikke skal dolke dem i ryggen. Sultkatastrofene kunne ha vært unngått med kompetente folk som kunne ført en landbrukspolitikk som kunne gjort jorda fruktbar, selv i tørre perioder.

    Det var det jeg mente med at vi har for vanskelig med å sette krav til disse landene. De durer på og vet at hjelpen fra vesten kommer, slik den har gjort de femti siste årene. Og om noen millioner dør så sitter i hvert fall de fortsatt ved makten. Å skylde på norske forbrukere og vestens kapitalisme er for enkelt.

    Vel, jeg har sagt det jeg vil si. Skal ikke gjøre bloggen din til et diskusjonsforum.

  5. Vel – jeg ser ikke at jeg har noen rett til «å stille krav til» noen som helst her, jeg. Det vi sender av penger, er delvis veldedighet – som helst ikke bør følges av noen krav – og delvis betaling for århundrer med utbytting, og en liten erstatning for den fortsatte utbyttingen. Jeg ville foretrukket å avsluttet utbyttingen, jeg – men som artikkelen dette innlegget bygger på viser, er åpenbart ikke det like enkelt.

    Tiedemanns tobakksfabrikk hadde i 1999 et overskudd på 260 millioner kroner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.