Kristelig Folkeparti skal fjerne fattigdommen i Norge – akkurat som de skulle forrige gang de satt i regjering. Jeg er imidlertid tilbøyelig til å være enige med Velferdsalliansen når de mener at KrF fremstår som om de har en litt for syntetisk kunnskap om fattigdom, og kanskje skulle ha snakket med noen fattige istedet for å snakke — og mene — så mye om dem.

Men selvfølgelig, det blir det ikke noe valgløfter av. Løftet om å fjerne fattigdommen, det får derimot masse oppmerksomhet, selv om det selvfølgelig er bare vås. Fattigdommen kan nemlig ikke fjernes. Fattigdomsalliansen regner med at vi har mellom 300 000 og 500 000 fattige i Norge. Da skjønner vi at de som defineres som «fattige» er en gruppe som er ganske mye større enn uteliggerne og tiggerne. Det er omtrent ti prosent av oss!

Det er nemlig så enkelt at av en gitt populasjon, for eksempel Norges befolkning, regnes folk etter hvor mye de eier og tjener, fra rik til fattig. De som eier og tjener minst, regnes som fattige. Hvis alle dem som regnes som fattige får hver sin villa på rogner, vil vi fremdeles ha en viss gruppe — sikkert fremdeles på omtrent 10 prosent — som eier og tjener mindre enn de resterende, og som regnes som de fattige. Dermed kan aldri fattigdom fjernes, ikke en gang i «verdens rikeste land».

Men misforstå meg rett, det betyr ikke at jeg mener at vi skal akseptere at det er slik at noen av oss lider under fattigdommen. I VG-reportasjen jeg linker til over, vises det til at enkelte barn ikke får være med på fritidsaktiviteter som andre tar som en selvfølge. Dette er et av fattigdomsproblemene jeg er helt enig med KrF at det er viktig å kjempe mot. Men KrFs forslag til løsning er å forverre problemet. For hva vil de gjøre? Jo:

KrF [vil] innføre en pott med penger som hver skole skal kunne dele ut til fattige barn – slik at de kan være med [på de nevnte fritidsaktivitetene] likevel.

Kjære KrF: En slik «pott» har vi hatt før. Den het for fattigkassa, og var ikke noe annet enn absolutt siste utvei for folk som hadde blitt fornedret på alle mulige måter fra før. Og denne «potten» reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.

Som for eksempel: Hvem skal stå for utdelingen? Rektor, soknepresten eller Fattigdomsutvalget? Hvordan skal det avgjøres hvem som skal få penger? Ser man på likningen (slik at nullskatteyternes barn får penger), skal det være «den som alle vet har problemer» som får litt hjelp eller skal det være slik at pengene fordeles til dem som ber om det? Og hvilke fritidsaktiviteter skal det deles ut penger til? Er break-dance, skateboard og koranskole på kveldstid like greit som speider’n og ten-sing?

Nei, som nevnt tror jeg dette forslaget bunner i en litt for syntetisk kunnskap om fattigdom. Jeg tror ikke det var så mange fattige med på å utarbeide dette forslaget, for å si det sånn. Jeg tror, nei, jeg vet at det beste man kan gjøre for de som til en hver tid kan defineres som fattige, er å hjelpe dem å beholde selvrespekten. Å gjeninnføre fattigkassa er det stikk motsatte.

Fritidstilbud bør være gratis eller praktisk talt gratis for alle. Den enkleste måten å sikre det på, er gjennom å fylle SFO, hvor de fleste barna tilbringer ettermiddagen uansett, med gode, spennende og utviklende tilbud, å sørge for at kulturskolene er gode og billige — aller helst gratis — og gjøre alt som er mer eller mindre obligatorisk, som for eksempel skole- og konfirmantturer, fullstendig kostnadsfritt.

Vi trenger ikke flere fattigdomskasser. Vi trenger fellesskapsløsninger, og respekt for at selv om vi alle er forskjellige — enten det gjelder inntekt, formue, religion eller seksuell legning, forøvrig — skal vi ha de samme mulighetene.