Illusjonen om kontroll

«De kommende spillmaskinene PlayStation 3, Xbox 360 og Nintendo Revolution vil alle ha innebygde funksjoner for alderskontroll av spill», melder VG i dag. Foreldrene får mulighet til å låse maskinen, slik at den ikke skal kunne spille spill som foreldrene mener barna er for unge til.

En flott idé, ikke sant? I teorien kan jeg være enig. I praksis vil det nok ikke ha like mye for seg. La meg forklare hvorfor:

Foreldre eller andre velmenende kjøper spill med 18-årsgrense til barn i dag. Noen er til og med så sandblåste fra nakken og opp at de i ettertid saksøker spillprodusenten på grunn av sterke scener. Presumptivt ansvarlige voksne bryr seg altså ikke om aldersgrensene spillprodusentene setter. Er det da noen grunn til at en ny sperre skal endre på dette? Det tror ikke jeg.

Et annet poeng er at denne foreldrekontrollen forutsetter at foreldrene setter seg inn i hvordan den fungerer, og at den ikke kan deaktiveres ved å for eksempel resette boksen eller gjennom å laste ned en liten “fix” på Internett. Vi vet jo hvor godt teknologiske sperrer mot piratkopiering fungerer i dag? Nettopp, ikke i det hele tatt. 14-åringer med all den tid, fantasi og iherdighet de har, knekker slike sperrer på ti minutter. Og det forutsetter altså at mor eller far i første omgang faktisk har greid å aktivere den. Jeg ser ingen grunn til at denne foreldrekontrollen skulle bli brukt mye mer aktivt enn sensursystemet i Internet Explorer.

Og til slutt krever jo dette systemet at PEGI-merkingen med aldersgrensene faktisk har noe for seg. Når man vet hvordan disse fungerer, hvor nakne pupper automatisk fører til 100årsgrense, mens rovmord er noe som helst bør ventes med til skolealder, er det ikke sikkert Xboxen blir en trygg og vakker havn for dine barn, selv med fungerende sensursystem. Aldersmerkingen er dessuten frivillig fra spillindustriens side. Det kan være penger i å «glemme» sensurering av visse spill …

Hvis foreldre vil ha kontroll over hva barna driver med, så er det bare en ting som gjelder: vær til stede! Selvfølgelig kan vi ikke være til stede hele tiden, vi vil aldri kunne få vite om alt barna driver med – men jo mer vi er der, dess bedre. Den eneste hensikten med dette «sensursystemet» jeg kan se, er å overføre ansvaret fra produsentene til foreldrene. Neste gang en forrykt bestemor saksøker Rockstar Games fordi barnet fikk se nakne lår, kan de bare henvise til sensursystemet og si at det nok er hennes egen feil at gullungen tok skade på sin sjel.

Det har egentlig Rockstar Games helt rett i, men det er helt uavhengig av om det finnes et sensursystem eller ikke.

Oppdatert:

Dagbladet skriver også om saken i dag. De slipper også til Barnevakten, som ikke uventet er glad for denne utviklingen. Men denne gangen sier barnevakten i tillegg noe fornuftig, med sine 7 tips for foreldre med “spillende” barn:

  • Respekter aldersmerkingen
  • Spill sammen med ditt barn
  • Sett grenser for hvor lenge barnet får spille
  • Sørg for at PCen og konsollen er plassert i åpne miljøer
  • Husk at piratkopier er ulovlig og ikke aldersmerket
  • Spill for å lære mer
  • Det er viktig å utveksle erfaringer med andre voksne

Så i dag var jeg faktisk enig med Barnevakten om noe.

3 tanker om “Illusjonen om kontroll

  1. Hvilke spill en skal tillate er vanskelig å vurdere, og det er ikke alltid aldersmerkinga passer barnet eller situasjonen heller. Vi har en gutt (på 7 år) som er helt oppslukt i spill. Det er hele tiden en avveining om et spill er for voldelig eller ikke. Et spøkelsespill som vi i utgangspunktet så på som harmløs moro, «Grabbed by the Ghoulies» (7 års grense), måtte vi nylig kutte ned på bruken av, fordi gutten vår ble for oppslukt av det.

    Han får ikke spille mer enn ca 1 time hver dag, men bruker i tillegg mye tid på å tegne spillscener. Nylig begynte han å skrive spillhistorier med tegninger til i «koseboka» si fra skolen. Der handlet det om Mannen med ljåen som slo James Bond i fillebiter o.l. Det var temmelig voldelige saker når erfaringene fra spillet ble satt ord på av vår lille pode. Men det var tydelig at historien var inspirert av spill med bruk av ord som 1 player og 2 player. Jeg tror ikke spillet er direkte skadelig i små doser, men det er kanskje greit å passe på at ungene får litt forskjellige impulser.

  2. Poenget i historien over er i alle fall at en slik foreldrekontroll, hvis den brukes, aldri må bli noen sovepute. Man kan nok heller ikke, som du sier, stole på at den ikke kan settes ut av spill. Så det må være langt bedre om en klarer å få ungene til å respektere reglene for hvilke spill som kan spilles. Noe jeg regner med blir vanskeligere med økende alder …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.