Røykerne slår tilbake. Igjen

Røykerne føler seg visst mobbet. «Eg har ikkje løst tel å mobbe någon, eg», sier en av deres talsmenn, Per inge Torkelsen. Forøvrig den samme mann som fikk 70-åringer til å briste i gråt med «Den store, stygge eldreboka». Som vistnok egentlig skulle hete «Drep de eldre».

For «nå er det nok», sier røykerne. «Vi har gått med på alt, uten å klage», sier røykerne, «men nå, nå som restaurantene skal bli røykfrie, nå må vi si i fra».

Og de glemmer at avsnittet over er vås og tull.

Røykerne klaget da offentlige bygg ble røykfrie. De klaget da restaurantene måtte bygge røykerom. De klaget da vi fikk egne røykesoner på restaurantene. De klaget da internasjonale flyruter ble røykfrie. De klaget da innenlandsflyene ble røykfrie. De klaget da postkontorene ble røykfrie, da lærerne ikke lenger fikk lov til å røyke på klasserommene og da fødeavdelingene på sykehusene ble røykfrie.

Så røykerne har alltid jamret seg over innskrenking av forgassingsfriheten, det er ikke noe spesiellt med denne gangen.

Jeg vet det godt, for jeg har vært røyker halve livet selv, og jeg har vært med i hylekoret. Jeg har også vært en av dem som ikke brydde meg det minste om røykesoner eller som glemte å slukke røyken når jeg gikk bort til bardisken, en av dem som snek seg til å tenne en røyk hvis ingen klagde på det. Men jeg var likevel sikker på at jeg tok massevis av hensyn. Men vet nå at jeg tok feil. Og det gjør Per Inge Torkelsen og hans venner, også.

Og det er alle de, eller oss, som ikke har tatt hensyn, som har ført til den nye røykeloven. For hvis restaurantbransjen hadde bygd lovpålagte røykerom uten å prøve tusen forskjellige unnskyldninger, og hvis røykerne hadde funnet seg i å brukt disse uten å prøve å slike seg til en liten tjuvrøyk på do på toget eller helt ved enden av bardisken, hvis alle røykerne hadde vært så hensynsfulle som alle røykerne hevder at de har vært, da hadde ikke godt over halvparten av befolkningen ønsket røykerne ut av restaurantene.

Så joda, akkurat som da røykerne protesterte over å bli kastet ut av barnas klasserom, protesterer de nå over å måtte stå på gata og røyke. Synd. Eller egentlig ikke. Det går helt greit å slutte.

Hvorfor blogger du?

… spør blant andre Ellen. Et skummelt spørsmål.

Når det gjelder det jeg selv skriver uten å svare på noe noen annen har skrevet, gjelder vel mye av det samme for meg som for Ellen – det er godt å ha sin egen «Ordet fritt»-spalte. Jeg mener kanskje litt for mye om litt for mye, og da er det godt å få luftet hjernen på en slik side som dette. Om noen faktisk bryr seg om det jeg skriver, vet jeg egentlig ikke – men det er heller ikke det viktigste med bloggskrivingen, det er nok det indremedisinske som teller mest.

Og når det gjelder lesingen og «svaringen» i blogger, kommer det vel mye av at mange skriver mye bra. Det er nok den absolutt viktigste årsaken. Men det er noe mer …

Kanskje har det noe med å bo «på landet» å gjøre. I et tettsted med 5000 innbyggere, er det ikke gitt at man finner så mange mennesker som deler alle ens interesser. Da er Internett som kommunikasjonskanal en god måte å utvide sin bekjentskapskrets på. Mange av dem jeg leser bloggene til, «snakker jeg også med» på e-post, MSN messenger, SMS og usenet, så da bidrar bloggene til å skape mitt totale inntrykk av disse «virtuelle vennene».

Jo flere situasjoner du møter et menneske i, jo flere roller du ser det inneha, dess bedre kjenner du ham eller henne. Og av mine virtuelle bekjentskaper er det nok bloggevennene jeg kjenner best!